Samfunn & historie

Det var en ting jeg aldri skulle gjøre

ADVARSEL: Denne kommentaren kommer til å støte noen. Særlig hvis du bor i en bygd og synes det er Verdens Beste Sted. Du er herved advart.

tekst og foto: Christine Nevervik

Det var spesielt en ting jeg aldri skulle gjøre. Faktisk to ting. De er beslektet. Jeg skulle aldri bo i en bygd igjen. Og jeg skulle aldri, aldri, flytte tilbake dit. Til hjembygda.

Nå har jeg bodd i hjembygda i over et år.

Jeg har lært en del ting i løpet av den tiden. Jeg har for eksempel funnet ut at mine verste fantasier om å bo i hjembygda ikke stemmer. Men nå har jeg en i overkant dramatisk hjerne også, så det kan i grunnen være like greit. Betyr det at alt bare har vært fryd og glede? Nei. Definitivt ikke. Jeg har brygget på denne teksten siden jeg flyttet nordover igjen. Skrevet flere skisser, og lagt dem bort igjen. Det er et brennbart tema, og vanskelig å snakke om.

Men nå, på slutten av et langt år der mange har følt seg alene og isolerte, gjør jeg det likevel. Fordi jeg mener det er viktig.

Befolkningskrise

Det første som møtte meg da jeg flyttet opp hit i november i fjor, var varselet om en befolkningskrise. Spesielt Nordland ligger særs dårlig an. Fylket lekker folk som en sønderskutt sil. Hver eneste dag forsvinner det mennesker. Og fortsetter det sånn kommer Nordland raskt til å ende opp som postkortpent hyttefelt for resten av landet. Så når en kvinne i, det kleine begrepet, «fertil» alder, flytter til bygda, er det klart det blir god stemning. Jeg har alltid hatet det. Ikke god stemning, men det synet at damer må trekkes tilbake bygda for å føde unger. Det gir meg umiddelbart lyst til å bosette meg på en fjellknatt med femten katter og fullt barskap. Men det er strengt tatt en annen debatt.

Ikke det at det var noen overhengende fare for å få fertilitetskonseptet tredd ned over hodet i hjembygda. For etter et par uker der folk smilte og snakket og ville vite om jeg var her på ferie og «herregud-så-trivelig-at-du-har-kommet-hjem» ble det stille. Helt stille. Det var stille i desember. Det var stille i januar. Det var stille i februar. Så kom pandemien. Og det ble enda mer stille.

Om jeg er sosial? Ja. Om jeg inviterte på kaffe – før koronen kom. Også ja. Lite respons. Så den første harde lærdommen ble at folk er vennlige nok, når de vil vite hvorfor du er her. Det er åpenbart stor forskjell på å bry seg, og å bry seg om noen. Alle bygder er selvsagt ikke like. Jeg har bodd på tre små steder, og alle tre må kunne sies å ha ganske ulik kultur. Det finnes alt fra bygder der innflyttere nærmest blir møtt med fiendtlighet – noe jeg ikke har vært utsatt for. Det finnes også det stikk motsatte. Men jeg tror mitt hjemsted er den vanligste typen, der folk gjerne bryr seg, men kanskje helst unngår å bry seg om.

Innenfor og utenfor

Det er her det blir vanskelig. Stedet jeg har vokst opp er vakkert som et postkort i sterke farger. Det er hele suppa, bratte fjell som kneiser innover i horisonten. Klart vann, noen sauer som beiter i en grønn li, der Julie Andrews kommer løpende gjennom gresset mens hun synger av full hals. Det siste der var en spøk. Men du skjønner tegninga.

Et sted som er så vakkert og så rent at man tidlig får beskjed om at her er det rett og slett ikke mulig å mistrives. Hvis du mot formodning ikke trives må det faktisk være noe galt med deg. Det er også et sted det er vanskelig å passe inn. Jeg var en av de rare ungene. Som heller hang mellom bokhyllene enn i skibakken. Så det var ikke så mye fritidstilbud her for meg. Og da jeg ble voksen gjorde jeg som de rare ungene gjør, reiste til byen for å finne et yrke der jeg kunne være kreativ. For det er nemlig derfor sånne som meg reiser. For å bli oss selv, ikke for å nyte urbane gleder i form av kaffe med alt for mye varm melk. Jeg liker nemlig kaffen min svart. Kølsvart. Ta den, senterpartister!

Det var et bokprosjekt som, om ikke lokket, så i alle fall bragte meg tilbake hit. Jeg forventet det verste. Det skjedde ikke. Men nå har jeg, som tidligere nevnt, en veldig god fantasi. Og folka her er ikke ondskapsfulle heller. Det er helt vanlige, greie folk. Solide folk. Jeg sier ikke noe på det. Men, som sagt, det ble stille. Jeg er glad i mitt eget selskap, men alt har en grense. Så siden jeg aldri har lært meg den edle kusten å holde kjeft, så åpnet jeg kjeften, en gang på vårparten.

Det er her det ble vanskelig. For bygdefolket, som på alle måter er fine folk, ante virkelig ikke hva jeg snakket om. Vanskelig? Her? Men jeg måtte jo sosialisere meg. Invitere på kaffe. Kanskje begynne i koret, sa de. Og de skulle gjerne drukket kaffe med meg. Bare ikke i dag. For det er så travelt for tiden. Og vanskelig å finne venner når man er voksen. Jaja. Hyggelig å prates.

Livsfare

Det er virkelig ikke noe vondt i disse folkene. Jeg føler jeg gjentar meg selv. Men jeg har en teori. Det er den samme logikken bak debatten om privilegier. Sjekk hvilke privilegier du faktisk har. Hvorfor? Jo, fordi de er usynlige. Jeg synes det er en god oppfordring. Jeg, som hvit og blond kvinne, tenker jo ikke over at jeg aldri blir pekt ut som mistenkelig på en flyplass. Det er et privilegium som jeg har, og som jeg ikke tenker over.

Så her er teorien min. Tilhørighet er et privilegium. Du merker ikke at du har det. Men du merker veldig godt når du ikke har det. Noen av oss kjenner kanskje til hvordan det var å være den ungen på skolen som bare var utenfor. Ikke nødvendigvis av noen spesiell grunn. Men du bare vet det selv, at du ikke er en del av gjengen.

Når jeg for omtrent femtiende gang sitter alene på hjørnet av et langbord på den lokale kafeen og kohorten på den andre enden trekker seg sammen i en gruppe, bort fra meg, så får jeg den samme følelsen. Tror jeg de mener det vondt? Nei. Tror jeg de tenker over det? Også nei. Men det svir. Sosial avvisning, enten den er følt eller reell, har en dramatisk virkning på oss mennesker. Det er ganske interessant. De på den ene siden av bordet vil jo bare prate med kjenningene sine. Men mitt indre system trykker på alle alarmknappene. Synes du dette høres drastisk ut? Det er helt logisk. Tilhørighet har til alle tider vært livsviktig. Å ha en flokk er helt nødvendig for å overleve. Støtes du ut, da dør du. Det er derfor ensomhet gir helseplager, og det er derfor det har blitt et problem for så mange. For ti tusen år siden ville du dødd av sult, nå dør folk av andre plager, men det er det samme. Ensomhet er farlig.

Ansvaret

Norge er også en bygd. Vi er alle skyldige. Jeg har gjort det jeg også. Ikke sånn direkte, ikke veldig bevisst, men likevel. Jeg har bidratt til at folk som har kommet utenfra, lengre utenfra enn et annet sted i Norge, kanskje ikke har følt seg så inkludert som de ønsker. Vi nordmenn får stadig høre det, at vi er introverte, avvisende, kalde. Så å komme til Norge fra et annet land har nok en god del fellestrekk med å flytte på bygda. Jeg blir ikke stolt av oss når jeg hører sånne historier. Jeg tenker at vi burde skjerpe oss.

Jeg mener ikke nødvendigvis at vi skal forandre oss som mennesker. At en spanjol ser på meg som kjølig introvert og en asosial tulling fordi jeg heller vil på hytta enn på konsert, lever jeg fint med. Jeg vil heller ikke forandre folk på bygda. De skal få lov til å være seg selv, bevares. Men måten vi møter andre mennesker på, den må det gå an å endre.

Så hvor står vi nå, hjembygda og jeg. En god nyhet er at de negative følelsene fra oppveksten er lagt vekk. Jeg klarer faktisk å se ting med et litt mildere blikk. Sånn sett har det vært greit å bli ferdig med en del ting. Det skal heller ikke stikkes under en stol at det har vært ganske greit i disse pandemi-tider å bo et sted der faren for nærkontakt er omtrent lik null. Jeg har, skal jeg være ærlig, ikke fått en klem siden i sommer, og den fikk jeg i Skien.

Men er det noe håp for sånne som meg her på bygda. Ja, det tror jeg. Ting endres ikke over natten, men det er ting man kan gjøre. Men det skal jeg komme tilbake til. Denne teksten er allerede lang nok. Som sagt, jeg sliter med å fatte meg i korthet. Kanskje ikke så rart jeg er litt på kollisjonskurs med bygde-Norge…

PS. Jeg har lagt ved noen fine bilder av ting jeg har gjort mens jeg har vært her, sånn at folk som elsker bygda ikke blir for irriterte på meg.

PPS. Denne teksten er faktisk skrevet med en god dose kjærlighet. Jeg lover. Blir det for tøft kan jeg sende flere vakre bilder. Jeg har mange på lager.