Gull i arkivet

Kanskje underjordisk, der kilometer på kilometer med hyller truer med å knele under vekten av fortidens skatter. Det er selvsagt et fantasibilde. Men det er ikke så veldig fjernt fra virkeligheten.

Arkivene er vår hukommelse. Bevart på et trygt sted, i et trygt miljø. Fortidens skatter. Små ting og store ting. I Norge er det Arkivverket som er vokterne av disse delene av vår historie og kultur. Under seg har de blant annet Riksarkivet, som holder til i den alvorlige, firkantede bygningen på Sognsvann i Oslo. Bygget ser beskjedent ut, der det nærmest vokser ut av fjellet, men under bakken ligger det enda sju etasjer, lag på lag med haller nedover. Rundt om i landet ligger det også åtte Statsarkiv, i Kongsberg, Stavanger, Bergen, Oslo, Hamar, Kristiansand, Tromsø og Trondheim, som har ansvaret for å bevare arkivmaterialet fra de ulike regionene.

Og det var her jeg startet da jeg for første gang dykket ned i arkivets mangfoldige verden, i Statsarkivet i Trondheim. I likhet med Riksarkivet på Sognsvann er det et spennende bygg. Helt enders ved sjøen oppå ubåtbunkeren Dora 1 som ble bygget av serbiske slaver under 2. verdenskrig. De siste årene har jeg jobbet med en bok om jernbanen i Nordland, så det var her jeg måtte lete, i de regionale arkivene etter den gamle kjempen NSB – Norges statsbaner.

NSB-arkivet er en gave. De sparte på det meste. For en forfatter er det alle disse detaljene selve forskjellen på en kjedelig og en levende tekst. Jeg kunne lett oppholdt meg der en måneds tid uten å gå lei, og sikkert skrevet flere bøker om alt det jeg hadde funnet. Bare oversikten over hva NSB-arkivet inneholder, fyller mange hyllemeter.

Jeg skriver ikke denne teksten for å blottlegge nostalgiske følelser for gamle statseide selskaper, men for å synliggjøre noen utfordringer som har dukket opp i skriveprosessen. Mye har blitt sagt om jernbanereformen, kanskje særlig etter at NSB byttet navn og flere strekninger på norsk jernbane ble lagt ut på anbud. For å ta det litt kort og forenklet, i 1996 deles NSB opp i to selskaper. NSB har ansvaret for togtrafikken, og det nye selskapet, Jernbaneverket skal sørge for drift og vedlikehold. I 2002 blir godstrafikken skilt ut i et nytt selskap, Cargo Net. Så, i 2016 blir Jernbaneverket til BaneNor og det opprettes et Jernbanedirektorat som får ansvar for å utvikle, drifte og forvalte den norske jernbanen. Henger du med? Det blir verre.

I 2017 kommer jernbanereformen, som åpner for konkurranseutsetting på jernbanen i Norge. Tre nye statlig eide selskaper kommer til; Norske tog, som eier togene i Norge, Entur, som får ansvar for billettkjøp og Mantena, som skal vedlikeholde materiellet. BaneNor eier fortsatt selve skinnegangen og alle bygningene til jernbanen. Da faren min, som jeg skriver om, begynte i jobben sin, ble han ansatt av NSB. Så ble det Jernbaneverket. Da jeg startet på boka i 2017, var det BaneNor han jobbet for, og som jeg tok kontakt med. Men nå jobber han ikke for dem lengre, han jobber i enda et nytt selskap, Spordrift. Og togene kjøres av VY, eller SJ, eller GoAhead. NSB er helt borte.

Og det skaper problemer når jeg skal finne opplysninger. En liten statistikk fra de siste årene fører raskt til en veldig lang ringerunde til ulike selskaper. For hvem har egentlig ansvar? Hvem sitter på tallene nå? Det var spørsmålet som førte til denne kommentaren. For hva skjer med arkivmaterialet? Og hvordan vet man hvor man skal lete i fremtiden. Loven er riktignok tydelig på dette. For arkivene har heldigvis sitt eget lovverk. Der kommer det klart fram hva som kreves av selskaper som jobber for staten Norge.

• 19.Privatarkiv med offentleg tilknyting.

Dersom privat rettssubjekt mottek faste offentlege driftstilskot som er viktige for verksemda eller har fullmakt til å treffa einskildvedtak eller utferda forskrifter, kan Riksarkivaren fastsetja at arkivet heilt eller delvis skal følgja føresegnene for offentlege arkiv gjevne i eller i medhald av denne lova.

Hvis et selskap skifter status fra offentlig til privat, tas det også høyde for dette i lovtekstene.

• 20.Skifte av status

Når arkivskapande organ skiftar status frå statleg til kommunalt eller frå offentleg til privat, kan Riksarkivaren fastsetja at arkivet heilt eller delvis skal følgja dei reglane som gjeld for tidlegare status.

Arkivverket, vokterne av fortiden, kan altså pålegge de nye selskapene å både føre og levere arkivmateriale etter dagens standard. Likevel er oppdelingen bekymringsfull. «Jo flere kokker, jo mere søl» sier ordtaket. Jo flere aktører, jo større sjanse for at viktig materiale kan gå tapt. Og skal Arkivverkets ansatte, som garantert har nok å drive med, få ansvar for arkivmaterialet til an stadig mer oppdelt offentlig sektor. Uansett hva som skjer om 20 år eller om 50 år, så vil det nok være en annen virkelighet, enn det ryddige hyllemeterne som gode, gamle NSB har etterlatt seg i ubåtbunkeren i Trondheim.

Der, i den stille og luftige lesesalen, kunne jeg på en og samme dag finne høyst ulike opplysninger. Som nøyaktig hvor mange av fangebrakkene i Dunderlandsdalen som etter krigen var i så dårlig stand at de måtte brennes. Eller den presise kostnaden, i 1948-kroner, på en liten bru på Saltfjellet. 1400, kroner, for å være nøyaktig. En av de mest oppsiktsvekkende historiene jeg fant, var om en tysk soldat som ble påkjørt av et arbeidstog i 1943, der ingen, absolutt ingen av vitnene, kunne huske å ha sett noe.

Men det er en annen historie og en annen kommentar. Og beretningen ligger jo heldigvis der, trygt bevart i NSB-arkivet.