Klassekampen er det eneste norske mediet som har fulgt utleveringsrettssaken mot Assange. Påfallende, mener lederen av Norsk PENs varslerutvalg.
Foto: Tim Dawson
Fravær av media overrasker
– Vi har valgt å dekke denne saken tett fordi den er så viktig prinsipielt. Den henger også tett sammen med hendelser vi har hatt som hovedsatsingsområder tidligere, altså krigene i Irak og Afghanistan, sier ansvarlig redaktør i Klassekampen Mari Skurdal.
I Norge er det Klassekampen som har dekket Assange-saken tettest det siste året. De er også det eneste norske mediet som har fulgt utleveringsrettssaken mot Julian Assange i London.
For avisen har det vært en prioritet å følge prosessen mot Assange fordi avsløringene han og Wikileaks sto for i 2010 var sentrale og viktige, ifølge redaktøren.
– Når USA i ettertid har brukt ti år på en hemmelig etterforskning for å
Foto: Siv Dolmen.
kunne straffe dem som har mottatt informasjon, og disse igjen har sørget for at så viktig informasjon har kommet fram, må vi følge det opp. Vi kan ikke godta at USA fungerer som et slags verdenspoliti som kan strekke ut sin lange arm og plukke opp en journalist hvor som helst i verden, for å ha gjort noe som retter et negativt søkelys mot USA, forklarer Skurdal.
Sentrale prinsipper
Som vi har sett på i tidligere saker i denne serien, så har prosessen mot Assange flere aspekter ved seg som kanskje burde skape mer bekymring enn hva de har gjort.
FNs spesialrapportør om tortur, Nils Melzer, har konkludert med at Assange har symptomer som stemmer med å være utsatt for langvarig psykisk tortur.
Dette er, ifølge Melzer, en konsekvens av det en FN-arbeidsgruppe har karakterisert som vilkårlig fengsling i den ecuadorianske ambassaden i London i nesten sju år.
Melzer kritiserer både USA, Ecuador, Storbritannia og Sverige for å drive en målrettet svertekampanje mot Assange.
Spesialrapportøren har skrevet et detaljert brev til svenske myndigheter der han også poengterer de mange uregelmessighetene i voldtektsetterforskningen, og de alvorlige konsekvensene den har ført til for Assange.
Skulle Assange bli utlevert til USA, frykter Melzer at dette kan føre til ytterlige brudd på Assanges menneskerettigheter på flere områder.
Utleveringen av, og en eventuell rettssak mot Assange, reiser ikke bare spørsmål om den personlige situasjonen for Assange, men like mye prinsipielle spørsmål rundt arbeidsforholdene for en fri presse. Vi har tidligere tatt for oss at både den amerikanske ytringsfrihetsadvokaten Floyd Abrams og generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen, er bekymret for hva en eventuell dom mot Assange i USA kan betyr for ytrings- og pressefriheten.
I et videomøte fra London som Norpublica deltok på, mente Assanges advokat Jennifer Robinson blant annet at «Bob Woodward would have been prosecuted for his communications with Deep Throat if he were held to the same standards as Assange.»
Overvåket på ambassaden
I forbindelse med en pågående rettssak i Spania, er det blitt slått fast at det har vært gjennomført omfattende avlytting og overvåking på den ecuadorianske ambassaden. I perioder har Assange blitt overvåket og avlyttet i hvert eneste rom han hadde til sin disposisjon.
Han ble overvåket mens han møtte sine advokater, sine leger og familien sin – i strid med grunnleggende prinsipper om privatliv og konfidensialitet. Opptakene gikk til CIA via et spansk sikkerhetsselskap.
I England har Assange blitt båret ut av ambassaden han opprinnelig hadde fått innvilget asyl i. Han er blitt plassert i det som kalles Storbritannias svar på Guantanamo Bay, et kallenavn fengslet fikk etter at flere fanger bli sittende her uten å bli formelt siktet i tiden etter terrorangrepene 11. september 2001.
Her har Assange sittet uten lov og dom, etter at han hadde sonet ferdig dommen for brudd på de britiske kausjonsbetingelsene.
Det spesielle rent juridisk, er at Assange, en australsk statsborger, risikerer å bli utlevert fra tredjelandet Storbritannia, med risiko for ytterligere menneskerettighetsbrudd og livsvarig fengsel i USA, uten å ha begått forbrytelser på amerikansk jord.
Forstemmende
Norske medier har rapportert flittig om Assange, om Wikileaks og avsløringene organisasjonen har publisert opp gjennom årene. Både som kilder, men også på person og organisasjon.
Toppåret var 2010, da dokumentene fra Irak- og Afghanistan-krigene kom ut. Da ble det ifølge mediearkivet Atekst publisert nesten 5500 saker der Assanges navn ble nevnt.
I år er det publisert 684 saker.
Dekningen synes å variere fra år til år, men med en markant økning i dekningen knyttet til sentrale hendelser, som e-postlekkasjene i 2016 og arrestasjonen av Assange i 2019.
I 2020 er tallene til sammenligning lave.
Ikke alle medier og artikler blir registrert i Atekst, men det gir likevel en pekepinn om hvordan dekningen har vært.
– Da vi skjønte at det var så få medier som dekte saken, med tanke på hvor stor og viktig den er, ble jeg overraska. Jeg hadde trodd at noen av de sentrale spørsmålene også ville bli tatt opp av de større redaksjonene, men det har de ikke gjort. Ingen har hatt en løpende dekning av saken, og ingen har vel egentlig fulgt så godt med heller. Det syns jeg er forstemmende, sier Klassekampen-redaktør Skurdal.
Også lederen av varslerutvalget i Norsk PEN, Rune Ottosen, mener det er påfallende at en såpass viktig prinsipiell sak ikke vekker større interesse.
– De fleste mediene dekker denne saken på et minimumsnivå. Det er noen notiser her og der. Heldigvis har det kommet lederartikler etter hvert. Det er viktig og bra i den store sammenhengen at saken blir sett og hørt, men det kompenserer ikke for å være til stede med egen journalist og dekke saken, sier Ottosen.
Kaotisk og uprofesjonelt
Både medier og menneskerettighetsorganisasjoner har meldt om problemer med å kunne følge utleveringsrettssaken mot Assange på et skikkelig vis. Rune Ottosen var til stede i London da rettssaken startet i februar.
– Det var vanskelig å komme inn selv med pressekort. Det var et sant kaos, og veldig uprofesjonelt. Jeg måtte bruke spisse albuer for å krangle meg inn, forklarer Ottosen.
Ifølge kildene Norpublica har snakket med, er likevel ikke de byråkratiske utfordringene i seg selv en god nok grunn til å forklare den heller sparsomme mediedekningen av saken.
– Det var utfordrende, reint byråkratisk, å få journalistisk tilgang. Det ble mange e-poster, telefoner og masing for å få det på plass, men det var absolutt mulig, forklarer Klassekampen-journalist Yngvild Gotaas Torvik.
Ottosen deler dette synet. Han ble likevel overrasket over at ikke flere medier hadde funnet veien til rettslokalene.
– Hvis problemet var at de ikke fikk tilgang, kunne de stått utenfor og fulgt med hvis de var interesserte. Det var også flere som fulgte rettssaken. Høyt respekterte, troverdige kilder, som senere har rapportert på nett. Så det var mange muligheter for å få med seg det som skjedde, sier han.
Liten interesse
På grunn av koronapandemien ble andre del av rettssaken utsatt til september i år og tilhørerbenken ble stengt. De som hadde fått innvilget tilgang måtte følge saken via videolenke.
– Vi var aldri mer enn drøyt 20 journalister som fulgte rettssaken digitalt. Flere av dem som fulgte tettest med, var små nettsteder. En sjelden gang kom det innom en journalist fra større medier eller byråer som Reuters og AP, men ofte var Klassekampen blant de «større» mediene som fulgte saken, sier Torvik.
Både Ottesen i PEN og ansvarlig redaktør Skurdal nevner at aversjonen mot Assange som person kan være en mulig grunn til den manglende interessen rundt saken hans.
– Fra første stund har hovedstrategien til amerikanske myndigheter vært å sverte Assange. Det har virket. Hva er sannhetsgehalten i svertekampanjene? De har blitt plukket fra hverandre, men er skaden allerede gjort, spør Ottosen retorisk.
«Den dårlige journalisten»
– Man må huske på at det er en strategi her. Å prøve å skille den gode journalisten fra den dårlige journalisten, og den dårlige blir skilt ut slik at han skal bli lettere å ta og bli et skrekkeksempel. Man har forskjellige strategier og arbeidsmetoder, men det er den samme jobben vi gjør. Det er viktig å stå imot forsøket på å gjøre ham til et dårlig menneske, en sedelighetsforbryter, en dårlig journalist, egentlig ikke journalist, sier Skurdal.
– Jeg blir alltid spurt om Assange er en helt eller en skurk. Ja, det spørsmålet kan man tenke på ved kjøkkenbordet, men det er jo ikke det denne saken dreier seg om.
Det Assange skal settes på tiltalebenken for er de beste avsløringene Wikileaks har hjulpet ut i offentligheten. Arbeidet som er blitt unisont hyllet av pressefolk fram til nå. Alt det andre er distraksjoner og avledninger, og handler om noe helt annet. Det er Assange på rød løper som er tiltalt her, poengterer redaktøren.
En avgjørelse i utleveringssaken er ventet å komme den 4. januar 2021.
Les mer
Tenke nytt i skoleverket
– Med fagfornyelsen i skoleverket må vi tenke nytt og dette verket tar de nye læreplanene og elevene på alvor. Vi snakker med ekte mennesker som personifiserer de samfunnsfaglige temaene for elevene, forteller Kjersti som er ansvarlig for de journalistiske tekstene.
Roller spiller en rolle!
Kan offentlige personer bestemme hvilken hatt de har på seg, den offentlige eller private, når de uttaler seg offentlig?
Å balansere for mye salt med for mye sukker
Løsningen er ikke gladsaker, men konstruktiv journalistikk.
Gull i arkivet
Kommentar: For noen gir ordet arkiv assosiasjoner til solide metallskuffer med sirlige kort i tette rader som man blar seg gjennom med fingrene. De av oss med ekstra god fantasi, jeg er en av dem, ser for oss et slags skattekammer.
Hjelp oss med 50 kr i måneden
så vi kan kartlegge søppelbransjen.
Det er et sammensurium av selskaper som håndterer søpla di.
Ingen har hittil har klart å få en oversikt over hvem disse er.
Det vil vi gjøre noe med.