Lyden av mennesker som drukner

Lampedusa oktober 2020

Lyden av mennesker som drukner høres nettopp ut som lyden av måkeskrik, men det er den gruende stillheten etter et forlis som er enda verre. Den nesten ertende lyden av myke bølger fra havet som har slukt dem.  

De dype ulene til de overlevende kommer ofte først etterpå, etter at de har satt beina på fast grunn og skjønner at det ikke kommer flere overlevende, de lydene høres ikke ut som om de kommer fra mennesker, de er så nær dyriske. Sorgen deres er så enorm, så uendelig og likevel så privat. Det føles som om man trenger seg på noen i det øyeblikket man har fått beskjed om at noen har mistet sine kjæreste.  

Kystvakten lot vente på seg og de åtte vennene hadde ikke noen anelse om hvor lenge de hadde holdt på eller hvor mange de hadde ombord da kvinnene begynte å kaste gjenstander over bord for å lette vekten av båten, men de visste at de snart hadde nådd båtens kapasitet.  

Etter hvert kom en fiskebåt til syne som også begynte å løfte livløse kropper ombord i båten sin og etter det som virket som en evighet kunne de høre de to korte støtene fra kystvakten.  

Optikeren og vennene hans ba kystvakten om å ta over de førtisyv menneskene de hadde reddet slik at de kunne fortsette å plukke opp menneskene i havet med den lille fritidsbåten, noe som var lettere enn fra den store kystvaktbåten. Kystvaktbåtene er ofte ikke utstyrt til å raskt kunne plukke mennesker opp av havet, til det er de ofte for store.  

Men kystvakten ga dem streng beskjed om å avslutte søket og ta seg tilbake til land. For dette har optikeren store problemer med å tilgi kystvakten. De hadde instruert dem i å avslutte letingen etter kvinner og barn, men Carmine og vennene hans var overbevist om at de kunne ha reddet flere fra sin lille båt dersom kystvakten kunne ha tatt ombord de som var i fritidsbåten.  

På havna på Lampedusa kryr det av politifolk og tilskuere da båten med optikeren, vennene hans og de 47 menneskene de har reddet legger til. Flyktningene er tydelig redde for de uniformertes våpen og køller og sirenene som uler. De trekker seg sammen og kona til optikeren stiller seg beskyttende foran dem som en mor som verner om flokken sin.  

Da politiet tok dem med seg i cellebiler og kjørte avsted til den overfylte leiren hadde hun brutt hel sammen og kastet seg på knærne på kaia og ult som en mor som var blitt fratatt barnet sitt. Optikeren forsøkte å rope til politiet at mange av menneskene var veldig syke, at de hadde ligget i vannet i timevis, at de trengte legehjelp.  

Optikeren og vennene hans var raskt i gang med å spyle dekket for avføring og oppkast og gjorde seg klare for å sette ut igjen og forsøke å redde fler, men da ble de stoppet av politiet. «Dette er ikke lenger en redningsaksjon», sa politiet, «Det er en opprydningsaksjon. Det har gått for mange timer. Vi har akkurat tilkalt dykkerteamet.»  

Optikeren og vennen hans ble hyllet som helter i avisen dagen etter, men Carmine vil ikke være noen helt.  

Vi har sviktet alle sammen, mener han. Vi, Italia, Europa, verden. De flyktet fra et umenneskelig regime der barn på 16 år, både jenter og gutter, blir tvunget i militære på livstid, dersom de blir tatt i å flykte fra landet ender de i brutale eritreiske fengsel. Dersom de klarer å flykte nekter vi å hjelpe dem.  

Hele kvelden den 3. oktober 2013 kom fiskebåter og kystvakten inn med hauger av lik på dekk.  

Langs kaia ved Porto Favaloro ligger likene i rekker på betongkaia, noen i grønne, noen i sorte og noen i hvite plastsekker, de minner om kildesortering. Noen av posene ser ut som de inneholder sovende mennesker med hendene foldet på brystet, noen ser uformelige ut. Lik kan være så stive av angst at de nesten ikke lar seg brette ut igjen. Ytterst på kaia kan man se to bittesmå likposer. De ser så forferdelig alene ut der de ligger.  

En hvit varebil står på kaia fullastet med trekister som blir plassert bortover moloen. Likene må flyttes over i kister, stanken i varmen er uutholdelig.  

366 mennesker druknet den dagen, inkludert en nyfødt og en svært ung mor som ble funnet fortsatt hengende sammen med sin døde sønn i navlestrengen. Dykkeren som fant dem i baugen på den sunkne båten hadde holdt på å brekke seg inni masken mens den ble fylt av dugg etter tårene hans.  

Dykkerne forteller at menneskene under dekk holdt rundt hverandre som om de klamret seg til hverandre i døden. De som satt på det aller nederste dekket hadde holdt hverandre i hånden alle sammen og da dykkerne hadde klart å få opp døra til kahyttstrappa hadde trykket medført at en lenke av lik hadde skutt ut av åpningen, som om de var en sammenhengende kropp, som en papirlenke.  

En av politidykkerne forteller at han er vant til å se mye jævlig, men at dette var noe av det verste han hadde sett. Han hadde trukket to små ut av kahytten, kanskje to – tre år gamle og de hadde hatt helt nye sko, de var, som så mange barn som ankommer Europas strender pent pyntet til å begynne et nytt liv.  

De hadde holdt på i 10 dager med å hente opp likene og løsne sammenfiltrede lemmer på den mørke sjøbunnen. Der nede, på 47 meters dyp, bandt de kroppene sammen med tau før de trakk dem opp i lyset igjen som en kjede av lik.  

Pave Francis som på dette tidspunktet er på reise i Assisi holder en tale for de druknede der han blant annet sier at verden bryr seg ikke om de mange som flykter fra slaveri og sult i søken etter frihet. Verden bryr seg ikke om hvor mange som døde slik de i går døde. I dag er en dag for tårer! Det er med enorm sorg jeg nå omtaler den tragiske ulykken og de mange ofrene utenfor Lampedusa. Ordet som kommer til meg er vanære. La oss be sammen for dem som har mistet livet, menn, kvinner og barn. For deres slektninger. For alle menneskene på flukt. La oss kjempe sammen, slik at slike tragedier aldri mer finner sted. Kun gjennom samarbeid kan vi hindre dette i å skje igjen.  

De var mer verdt i døden enn i livet 

Den 3.oktober ble en offentlig sørgedag i Italia og alle de omkomne ble tildelt italiensk statsborgerskap post mortem. Den italienske presidenten beskrev skibbruddet som slakt av uskyldige liv og innen et år var gått ble det satt opp en undervannsplakett ved det sunkne skipet for å minnes de som døde den dagen.  

Men, for de 150 overlevende var det en annen skjebne som ventet. Myndighetene stemplet dem som ulovlig innvandrere og de fikk hver en bot på 5000 euro for å ha tatt seg ulovlig inn i Italia. De var mer menneskeliggjort i døden enn i live. Døde flyktninger er ingen trussel. Tvert imot er de en advarsel.  

Av de åtti kvinnene som var ombord i båten som forliste den 3. oktober var det bare fem som overlevde. Ingen barn under tolv år ble funnet i live.