Budbringeren frå helvete

“Jeg kan fortsatt føle fingrene til den første hånden jeg grep tak i. Hvordan de sank inn i min, bein som gned mot bein, hvordan grepet var festet med en slik kraft at jeg kunne se hvordan blodårene i håndbaken pulserte. “

Kristina Quintano er halvt norsk og halvt maltesisk journalist, oversetjar og forleggar med adresse både i Noreg og på Malta.

Dei siste 15 åra har ho dokumentert båtflyktningar si reise over Middelhavet og arbeidet som frivillige gjer på strendene, på redningsfartøy og langs fluktruta. 

Fem gonger om dagen oppdaterer ho Facebook-sida «Budbringeren fra Helvete». Innlegga har hatt over 150.000 visningar pr. dag. 

Ho sjølv er blitt intervjua i mange norske medier, men saknar at norske medier skriv meir om krisa som skjer i Middelhavet, der tusenvis av menneske druknar. 

Ho deler nokre av opplevingane i luftpost til Norpublica. Det minste me kan gjera er å lesa den sterke teksten. 

 

Lampedusa oktober 2020

3. oktober vil for alltid være etset fast i våre minner.

Verdens jævligste jobb 

Se for deg undervannskamera festet til hodet på to dykkere. Du ser det de ser.  

Mens kamera sakte glir ned mot havets bunn og luftboblene snirkler seg oppover hører du lyden og pusten fra dykkerne mens de gradvis presser seg nedover, meter for meter.  

På bunnen av havet ser du det tydelige skroget av en båt som nettopp har sunket.  

På dekk ligger en mann i sjøstjerneformasjon, han ser nesten ut som om han sover der han i døden klamrer seg til en bag med Nike-logo, i et gelender opp til kahytten sitter en kvinne fast, armen hennes har brukket rundt gelenderet som i et kraftig sammenstøt, et ungt par ligger krøllet sammen på innsiden av et vindu med gitter, mellom seg har de et barn på kanskje to, tre år.  

Dykkerne åpner en luke på dekk av båten og presset innenfra skyver tre livløse kropper ut i tomrommet i havet rundt dem. Små og store fisk svømmer rundt og tidvis napper og spiser i bløtvevet til menneskene som ser ut som om de svever vektløse over båten.  

Hele tiden hører du pusten til dykkerne, som to jevne, rolige hjerteslag. De er de eneste levende menneskene der nede på bunnen, alle som er ombord i båten er døde. I skroget finner de femti døde mennesker.  

Det er uten tvil dykkerne som har hatt den verste jobben i det vi kan omtale som krisen på Middelhavet. De sier selv at de aldri hadde kunnet ruste seg for dette oppdraget. Å løfte døde familier, delvis oppspist og råtne opp fra havets bunn, i tusentall, uten at verden reagerer nevneverdig.  

Det er dykkerne som har slitt med de verste traumene på Lampedusa og som har fått krisehjelp først. De sier selv at ingen samtaler med psykolog kan fjerne bildene de har i hodet. Jeg har mange venner som er dykkere, voksne menn gråter som små barn om natten.  

Det lar seg ikke beskrive 

Det er en varm høstdag i oktober 2013. Turistene har forlatt øya for sesongen og noen av butikkene har begynt å stenge. De fastboende er sakte i ferd med å gli inn i vinterrytmen.  

Optikeren på Lampedusa, hans kone og seks andre venner har bestemt seg for å nyte noen av årets siste sensommerdager med å reise på båttur med overnatting i en 15 meter lang fritidsbåt. Med seg i båten har de mat og vin.  

De har hatt en deilig kveld ombord der de har ankret opp i en liten havn på vestsiden av øya med både latter og kveldsbading. Når optiker Carmine våkner i det solen står opp neste morgen er han både lykkelig og uthvilt. Han koker kaffe i båten og går ut på dekk i den kjølige morgenluften. Mens han speider utover havet reflekterer han over hvor rolig dette havet gjør ham. Han har alltid hatt respekt for havet, det har gitt ham en følelse av harmoni, både da han vokste opp i Napoli og i alle de årene han har vært en av de fastboende på Lampedusa omringet av hav hele året.  

Båten dupper jevn i bukta de har ankret opp i og i bakgrunnen høres måkeskrik. Etter hvert våkner også resten av følget ombord. De forsyner seg av morgenkaffen og småprater, men når de står der på dekk er ikke kvinnene lenger så sikre på at det er lyden av måkeskrik de hører.  

«Det høres jo ut som om noen lider der ute», sier den ene.  

De trekker ankeret opp og setter sakte ut av bukten i retning lyden. De befinner seg snart knappe en kilometer utenfor kysten av Lampedusa.  

Etterhvert som de kom nærmere lyden glir den over i uutholdelige, skingrende skrik. Optikeren er redd det ikke er fugler som sloss om byttet sitt de er på vei mot, de setter opp farten og når de er tretti meter unna skvetter han til.  

Han husker at han tenkte, Åh Gud, nei, ikke det. Vær så snill, ikke det. Nei nei nei. Før hans kone skriker at det er mennesker i vannet.  

Fra kahytten høyt over vannflaten får optikeren oversikt over den glassklare overflaten. Det ligger mennesker strødd over hele vannflaten. Noen dupper livløst i vannet, noen henger med hodet ned under vann og armene flytende utover, noen klamrer seg fast i tønner og treplanker og andre kaver desperat med siste rest av sin styrke.  

Bak hver lille bølge i vannet dukker det opp et nytt hode. Det er mennesker over alt.  

Optikeren beskriver senere at han skjønte at det var de døendes musikk han hørte der ute på havet den morgenen, gurglende, gråtende, jamrende kor av stemmer som tryglet om å bli reddet.  

Mens han løper ned fra kahytten rekker han å tenke, hvordan skal vi kunne redde alle disse? Før han senker armen ned i vannet og strekker seg mot den nærmeste han ser.  

De er åtte mennesker ombord, de har en livbøye og i vannet rundt dem ligger det hundrevis av mennesker. Det er de åtte vennene som skal avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø, hvordan skal de selv klare å leve med dette?  

Han vet allerede nå at det som møter dem denne morgenen vil hjemsøke dem for alltid.  

Mennesker i havet som plasker med armene, kaver, gispende, gurglende, desperate, noen som gir opp får et avslappet uttrykk i ansiktet, som om de bare gir etter, noen dør med vrengte ul og bruker sin siste energi på å svelge saltvann.  

De få gangene han omtaler denne redningsaksjonen beskriver han hånden hans i en fremmeds hånd som et bånd sterkere og mer intim enn en navlestreng.  

Det er slik det er å redde liv, i et øyeblikk er man ett. 

De var i ferd med å drukne alle sammen. Jeg tenkte: Hvordan skal vi klare å redde dem?  

Jeg kan fortsatt føle fingrene til den første hånden jeg grep tak i. Hvordan de sank inn i min, bein som gned mot bein, hvordan grepet var festet med en slik kraft at jeg kunne se hvordan blodårene i håndbaken pulserte. Kraften i det grepet! Min hånd i en fremmeds hånd, i et bånd sterkere og mer intimt enn en navlestreng. Og hvordan hele kroppen min skalv av kraft mens jeg trakk og dro den nakne overkroppen opp av bølgene. Det er for mange av dem. For mange og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er en optiker, ikke en livredder. Jeg er en optiker og jeg har ferie og jeg aner ikke hvordan man gjør dette.  

En av de åtte vennene hopper umiddelbart ut i vannet og begynner å trekke desperate, livredde mennesker mot båten mens de andre blir stående bøyd over ripa og forsøker å hale dem opp. De er blytunge og såpeglatte og en nær livløs kropp er nesten umulig å få grep om.  

Den første Carmine fikk tak i forsvant mellom hendene hans og sklei ut i vannet igjen, en ung gutt innsmurt i dieselolje og saltvann, han var splitter naken og Carmine hadde ikke noe å gripe fast i. I det han kjente at han fikk tak på nytt og fikk lempet han ombord vellet en voldsom farsfølelse opp i ham, dette kunne vært hans sønn. Gutten kryper seg sammen skamfull over sin egen nakenhet. Kona til optikeren gir ham en rød t-skjorte som han raskt trekker over beina som en bukse. Uten tid til å dvele ved tankene må Carmine tilbake til ripa og trekke opp fler. Han forsøker å få den unge gutten til å vise med fingrene hvor mange de var ombord og på dørken tegner den unge gutten tallet 500 og så et plusstegn.  

I en radius på over fem hundre meter kunne de se prikker som kavet i vannet over alt. Kvinnene hadde ringt nødnummer til kystvakten men de så ingen tegn på assistanse og enn så lenge måtte de bare redde så mange de kunne.  

Optikeren forteller at det å ikke bruke tid på å plukke opp de døde var en ekstra tung avgjørelse. Det føltes som om de ble forlatt to ganger. Både i livet og i døden.  

Over hele dekket fylte det seg opp med nakne eller delvis påkledde mennesker, båten gikk i sakte fart mellom klynger av lik og sko som fløt rundt dem i vannet. På dekk sklei de rundt i en mikstur av avføring, oppkast, olje, tårer og saltvann.  

Kvinnene pakket de nakne kroppene inn i det de hadde av soveposer og varme klær så fort de kunne og forsøkte å dekke til menneskekroppene som var så tydelig fulle av utmattelse og skam, mens mennene brukte all sin styrke på å trekke levende opp av havet.  

En mann som ble dratt over ripa roper hysterisk at havet var fylt med kvinner og barn, men optikeren ser nesten ingen kvinner og barn rundt dem.  

Da hopper også den andre kompisen hans ut i vannet og dykker ned i bølgene. Han kommer fort opp igjen med et uttrykk fylt av forferdelse. Under havoverflaten flyter det av kvinner og barn, ingen av dem i live. De hadde ikke kommet i tide til å redde et eneste barn.  

En kvinne ligger nesten livløs i bølgene, hun klamret seg til en død mann som dupper med ansiktet ned i vannet. Hun nekter å gi slipp og de måtte lirke henne løs fra liket. De trakk henne opp i båten og da hun satt halvnaken på dekk med de sorte flettene hvilende langt ned på ryggen satt hun med blikket festet mot den døde mannen som fortsatt duppet i havet.  

Hvem er han? Spurte optikeren før han spurte om det hadde vært flere kvinner ombord.  

Han var broren min, svarte hun. Og ja, vi var mange kvinner ombord.  

Dette var den eneste kvinnen optikeren på Lampedusa og vennene hans klarte å redde.  

Det de så den dagen, og det så mange av oss har sett, lar seg, akkurat som Carmine sier, ikke beskrive.  

 

Neste lørdag kommer del to av dette reisebrevet fra Kristina Quintano