Det meste var farligere før i tiden, også anleggsarbeid.

Det er sannsynligvis en helt vanlig hverdag, tilfeldigvis en onsdag. Datoen er 26. februar, året er 1941. Det hersker en utbredt misoppfatning at den tyske okkupasjonsmakten nærmest egenhendig bygget Nordlandsbanen. Det er langt fra sannheten. Dette året, 1941 er flere tusen norske jernbanearbeidere i sving på anlegget, som på dette tidspunktet befinner seg mellom Mosjøen og Mo i Rana i Nordland.

Foto. J. Granlund, Norges Statsbaner, Statsarkivet i Trondheim.

Norpublicas Christine Nevervik skriver bok om Nordlandsbanen. Les mer om prosjektet hennes her:

Et av disse arbeidslagene jobber med å drive en skjæring gjennom et av de mange fjellene på strekningen, et av de få jobbene som kan utføres i den kalde årstiden. Men arbeidet med dynamitt er på denne tiden farlig, veldig farlig. Sprengningsulykker er en av de hyppigste dødsårsakene ved norske anlegg. Og klokken 9.45 denne onsdagsmorgenen smeller det.

«Ulykken foregikk under 4. gangs brenning av et 2,5 meter langt borehull» opplyses det nøkternt i rapportskjemaet etter ulykken. «Under andbringelse av tendpatronen, inntraff en eksplosjon, og skadede, som stod nær hullet, fikk spruten fra eksplosjonen i ansiktet»

Skadede er 43 år gamle Arne Hågensen fra Mo i Rana. Rapporten opplyser videre at han har fått en knusningsskade i hodet. «Ikke død» står det. Men senere har de to ordene blitt streket over, og en ny merknad har blitt føyet til, med tynn, sirlig blyantskrift: «Døde 1. mars 1941»

«Antas å måtte henregnes til de hendelige uhell» konkluderer rapporten i den nederste rubrikken som spør om ulykken kunne ha vært unngått.

Da jernbanen i 1942 åpner fram til Mo i Rana er ikke enkefru Hågensen alene om å sørge over en omkommet ektemann. Hele 7 jernbaneenker mottar en påskjønnelse fra Norges Statsbaner denne våren. «I forbindelse med åpningen av Nordlandsbanen til Mo i Rana, sendes hermed kr. 250 som en erkjentlighet for den innsats Deres mann gjorde ved anlegget» står det i de korte brevene til de etterlatte. Pengene, som tilsvarer omtrent 6000 kroner i dagens verdi kommer sikkert godt med for kvinnene, som nå må forsørge familien alene.

Nordlandsbanen blir bygget i flere etapper. Først banen fra Hell til Sunnan i Trøndelag på tidlig 1900-tall, og videre fra Sunnan til Grong på 20-tallet. Tallene på omkomne på disse strekningene har jeg ikke. Men jeg vet at under byggearbeidene fra Grong til Mo i Rana omkommer det 16 norske arbeidere, 11 av dem i sprengningsulykker. Videre nordover, mellom Mo og Bodø blir ytterligere 29 arbeidere drept. I tillegg kommer de mange som blir syke og skadet – noen av dem for livet. Med 45 døde på 500 kilometer, kan man trygt konkludere at å jobbe på anlegg var farligere før i tiden.  

Det er viktig å understreke at denne teksten ikke er et forsøk på å bagatellisere den lidelsen de mange tusen krigsfangene på jernbaneanlegget i Nordland blir utsatt for i denne perioden. Det er anslått at over 1000 av dem dør under fangenskapet i Norge, de fleste av sult og kulde. Men det er et annet tall og en annen fortelling.