utenriks

Vi her nede

Det haster å gjenåpne skolene, skriver Michelle Sales fra Brasil, som nå har sittet i karantene i seks måneder.

For 20 år siden møtte Norpublica-medlemmet Kjersti Veel Krauss sin venninne Michelle Sales på utveksling i Brasil. I årene etter, har de to fortsatt å skrive, ringe og møte hverandre med jevnlige mellomrom.

Samtalene har alltid kretset rundt alt fra politikk, historie, kunst og hverdagsliv. Michelle er ansatt ved Escola de Belas Artes UFRJ, kunstuniversitetet i Rio de Janeiro, og har en forskerstilling på universitetet i Coimbra i Portugal. Da pandemien toppet seg i midten av mars, bestemte familien seg for å flytte tilbake til Brasil. Usikkerheten rundt fremtiden, gjorde at de ikke torde være lenger borte fra Brasil.

Michelle sender for tiden brev til Kjersti der hun gir en stemningsrapport fra et Brasil i voldsom endring. Dette ønsker vi å dele.

Kjersti er ikke utdannet oversetter og oversetter bare så godt hun kan fra portugisisk. Derfor legger vi med den originale teksten i tillegg og om du legger merke til noe som bør bli bedre oversatt, gi oss gjerne tilbakemelding.

De første brevene fra Michelle kan leses her, her og her. Dette er fjerde brev:

Rio de Janeiro, Brasil,
søndag 20 september 2020

Kjære venn,

Jeg tipper at sommeren i Norge har vært en god avveksling for dere etter et så turbulent og, slik det virker på meg, så definitivt år som 2020 har vært.

Et slikt år kan fortsatt komme med gode endringer, selv om vi ennå er på vei gjennom den bekmørke usikkerheten.

I begynnelsen av pandemien var det ikke vanskelig å forutse at Brasil var på vei i feil retning og at vi ville komme til å måtte leve med konsekvensene av dette lenge. Fortsatt står vi praktisk talt uten et helsedepartement, siden de to siste ministerne gikk av etter diskusjon rundt den ukritiske bruken av klorokin som medisin mot korona (https://www.bbc.com/portuguese/internacional52316728; https://www.nytimes.com/2020/05/15/world/americas/brazil-health-minister-bolsonaro.html) – en politikk som fortsatt er støttet av Bolsonaros regjering.

Helsedepartementet er nå også drevet av en militær og med det har vi den mest militariserte regjering i republikken Brasils historie. Det føles helt surrealistisk, men til og med dette er allerede blitt naturlig.

Med tanke på tallene som fortsetter å forbløffe oss, har vi passert 137 000 dødsfall og siden begynnelsen av juni har det praktisk talt bare vært snakk om gjenopptagelse av økonomien, antall arbeidsledige og den politiske krisen, den er allerede blitt kjennetegnet på denne regjeringen.

Situasjonen er sammensatt og jeg vil være forsiktig med å sette fattigdommen i perspektiv, men vi er uten svar. Selv ikke fengslingen av Queriroz, den tidligere rådgiveren til én av sønnene til presidenten (https://www.theguardian.com/world/2020/jun/18/brazilian-police-arrest-bolsonaro-ally-in-corruption-inquiry) som var involvert i ulike former for korrupsjon, var med på å gjøre en rettssak (i mars/april virket det så åpenbart) til en realitet. I slutten av august, med gjenopptakelse av økonomien og med nødhjelp (det ble opprettet en slags universell grunninntekt for å få bukt med den økonomiske krisen initiert av covid-19), var Bolsonaros popularitet på sitt høyeste siden begynnelsen av hans periode.

Jeg har bestemt meg for å slutte å lese så mye nyheter. Jeg føler meg beruset av Brasil, jeg føler meg stum når de roper «myte», jeg føler meg svak når jeg ser det gule og det grønne svaie – flagget er blitt en slags svastika for meg. Jeg forsøker å sitte stille i båten. Demonstrasjonene mot regjeringen har kjølt seg ned. Vi er rett og slett utslitt.

Mot en politisk verden i kollaps og mot sviket de har begått mot det demokratiske systemet vårt, haster det å se på vår daglige praksis og hvordan vi skal overleve dette. Hvordan skal vi svare på et dødens system?

Vi må aktivere nye systemer for liv, håp og fremtidstro og når jeg tenker på dette, kommer jeg til et punkt i denne politiske hengemyren jeg er i. Akkurat nå opptar det senteret av all min energi: spørsmålet om gjenåpningen av skolene.

Det er ikke enkelt å forsvare, slik situasjonen er i Rio de Janeiro akkurat nå, at man skal åpne skolene. Vi er i et komplett leder-vakuum i Utdanningsdepartementet, som akkurat nå ledes av en evangelisk pastor etter at eks-ministeren flyktet (https://www1.folha.uol.com.br/internacional/en/world/2020/06/opposition-asks-us-embassy-for-clarification-on-weintraubs-entry-into-the-country.shtml).

Jeg har likevel snakket med fedre, mødre, lærere og jeg har utrettelig forsøkt å samle data, meninger og vitenskapelige analyser for å bygge opp akkurat denne oppfatningen. Nå sier jeg det uten frykt: Det haster å gjenåpne skolene.

Det betyr ikke at dette må gjøres uten at alle offentlige og private enheter er tilpasset, viser seg å være trygge og nye undervisningsmetoder er tenkt på og åpent diskutert uten angst og uten frykt. Bare en åpen holdning, et kritisk engasjement og en virkelig engasjert pedagogikk, kan sikre at tilbakekomsten til skolen gjøres uten at dette bare blir en annen kanal for angst for de tusenvis av barn og unge som i dag smelter skjermene på TV, nettbrett og mobiltelefoner i en hverdag blottet for nærvær, utveksling, kollektiv læring og sosialisering. Det finnes allerede mye forskning som viser de emosjonelle konsekvensene dette vil ha, mer inngripende og varige i livene til barn og unge enn selve covid-19.

Siden ikke skolene åpner, vender vi oss stadig mer til en hjemme-skole, et hjemme-kontor, en hjemme-park… Og for hver gang jeg vender dit, er jeg sikrere på at en rehumanisering av mennesket er presserende og viktig. De store dataene, tallene og teknologien har aldri, og ser ut til at de aldri vil kunne, erstatte menneskeligheten.

Klem fra Michelle

Querida amiga,

Imagino que o verão na Noruega foi recompensador num ano tão turbulento e, me parece, tão definitivo como é 2020. Um ano palíndromo poderia ter sido um anúncio de mudanças melhores, por enquanto ainda atravessamos o breu de um período de incertezas.

No início da pandemia não foi difícil prever que o Brasil ia pelo caminho errado e que as consequências seriam longas. Até hoje estamos praticamente sem um Ministério da Saúde desde que os últimos dois ministros renunciaram diante da pressão pelo uso indiscriminado da cloroquina (https://www.bbc.com/portuguese/internacional-52316728; https://www.nytimes.com/2020/05/15/world/americas/brazil-health-minister-bolsonaro.html) – política adotada até hoje pelo governo de Bolsonaro.

O Ministério da Saúde está sendo comandada por um militar, temos o governo mais militarizado da história da república brasileira. Nem durante a ditadura militar tantos militares ocuparam postos no governo. Parece irreal, mas até isso já foi naturalizado.

Diante dos números que não cessam de nos espantar, ultrapassamos mais de 137 mil mortes e desde o início de julho praticamente só se fala na retomada da economia, no número de desempregados, na crise política que já é a face mais conhecida desse governo. A situação é complexa e não quero relativizar a pobreza, mas estamos sem respostas. Nem a prisão do Queiroz, ex-assessor de um dos filhos do presidente (https://www.theguardian.com/world/2020/jun/18/brazilian-police-arrest-bolsonaro-ally-in-corruption-inquiry) – envolvido em diferentes esquemas corrupção foi capaz de viabilizar um impeachment que em meados de março/abril parecia quase óbvio. No final dessa semana, com a retomada da economia e com o auxílio emergencial – uma espécie de renda básica criada para o período da crise econômica impulsionada pela pandemia do covid-19 – a popularidade de Bolsonaro foi a melhor desde o início do mandato. Decidi parar de ler um pouco as notícias. Me sinto embriagada de Brasil, me sinto surda quando gritam “mito”, me sinto fraca diante do verde e amarelo que se tornou para mim uma espécie de suástica. Tento me manter em silêncio, as manifestações públicas contra o governo arrefeceram. Estamos verdadeiramente exaustos.

Diante de um mundo político em colapso, diante do falhanço que se tornou o sistema democrático, é urgente rever nossas práticas cotidianas e canais vitais de sobrevivência. Como responder com vida um sistema de morte? Viabilizar sistemas de vida, esperança e promessa. E pensando nisso, me vem um ponto que, no lugar de toda lama política ocupa a centralidade da minha energia: a questão da reabertura das escolas.

Não é simples defender, no contexto atual do Rio de Janeiro, a reabertura das escolas. Estamos num completo vácuo de liderança no Ministério da Educação, atualmente comandada por um pastor evangélico depois da fuga do ex-ministro (https://www1.folha.uol.com.br/internacional/en/world/2020/06/opposition-asks-us-embassy-for-clarification-on-weintraubs-entry-into-the-country.shtml) Tenho conversado com pais e mães, educadores, tenho tentado incansavelmente reunir dados, opiniões, análises científicas para construir essa opinião e, por isso, digo sem medo: é urgente reabrir as escolas. Isso não significa que isso deve sem feito sem que todos os aparelhos públicos e privados sejam adaptados, mostrem-se seguros e novas metodologias educacionais sejam pensadas, discutidas abertamente sem ansiedade e sem medo. Somente uma postura aberta, um engajamento crítico e uma pedagogia realmente comprometida pode assegurar que o retorno às aulas seja feito sem que isso se torne mais um canal de ansiedade para as milhares de crianças e adolescentes que hoje derretem as telas de tv, tablet, celular… em cotidianos esvaziados de presença, de troca, de aprendizagem coletiva e de socialização. Já há muitos estudos que apontam os desdobramentos emocionais em crianças e jovens – efeitos mais impactantes e duradouros que a própria covid-19 em si.

Enquanto as escolas não reabrem, vamos tornando-nos cada vez mais uma casa-escola, uma casa-office, uma casa-parque. E cada vez mais tenho certeza que uma reumanização do humano é urgente e vital. O big data, o digital, a tecnologia nunca substituiu e parece que jamais nos substituirá.

Beijos, Michelle

Send Michelle en hilsen

Liker du Luftpostene våre?

Månedlig støtte fra deg gjør at vi kan fortsette å gi deg viktige øyevitne-skildringer fra fjern og nær. Din støtte er viktig. Tusen takk.

25 kroner

50 kroner

100 kroner

Vil din bedrift
eller organisasjon
støtte oss?

TRYKK HER