Norge er ikke rigget for sortering av tekstilavfall har Norpublica-journalistene Ida Løvdahl Alvsen og Kjersti Veel Krauss funnet ut – med forsvinnende lite hjelp fra Miljødirektoratet. Slik jobbet de fram saken.
‘
‘
meninger
En jobb i motbakke
Aftenposten Innsikt har i august 2020 hatt vår sak om tekstilavfall på trykk som hovedoppslag. Saken er at Norge innen 2025 må sortere ut alt av tekstilavfall fra restavfallet. Tiltaket kan føre til store miljøgevinster, men det kan også få alvorlige, utilsiktede ringvirkninger. Norske myndigheter ser ikke ut til å være klare for utfordringen.
Det hele begynte med at vi fikk et tips om at gjenbrukstekstiler ble sendt til forbrenning fordi det skulle være for kostbart å resirkulere dem. Hva i alle dager, tenkte vi. Kunne dette være tilfelle i våre dager, med så sterkt fokus på miljøspørsmål? Hvorfor? Var det for dårlige støtteordninger? Dårlige systemer? Eller er det for liten politisk vilje til å satse på resirkulering? Det ble fort klart for oss at både problemstillingen og de innledende spørsmålene våre var nesten barnslig enkle. Dette viste seg nemlig å være et sakskompleks som var enormt stort og nesten uforståelig komplisert. Det til tross for at tekstiler bare er en bitteliten del av avfallshåndteringen og som i stor grad har vært nedprioritert av både myndigheter og bransjen selv.
Underlig start
Det var i et researchintervju med Fretex at endringene i EUs regelverk kom opp. I et hav av utfordringer med tekstilbransjen, miljøproblematikk og regelverket rundt, ble det nye avfallsdirektivet dratt fram som noe som bekymret dem. Vi valgte å gå videre på det sporet.
I arbeidet med å kartlegge hvordan Norge forbereder seg for å oppfylle de nye EU-reglene ble det mye jobbing i motbakke.
Da vi skulle forsøke å finne ut hvor saken sto, ba vi om et innledende intervju med Miljødirektoratet. Vi ønsket å få svar på hva som blir gjort fra miljømyndighetenes side. Under intervjuet fikk vi en følelse av at det ikke akkurat ble lagt til rette for at vi skulle kunne gjøre vår jobb på best mulig måte.
Det ble en ganske merkelig seanse, for å si det fint. Vi opplevde det som at piggene var ute fra første stund. Det føltes som at direktoratet var mer opptatt av å plukke fra hverandre spørsmålene våre og presse oss på hvem kildene våre var og hva de hadde sagt, heller enn å svare på spørsmålene våre. I tillegg opplevde vi det som om direktoratet prøvde å bagatellisere og latterliggjøre vår hovedtese.
Det viste seg også senere i granskingen vår at de kom med påstander i researchintervjuet som var så utdaterte at de var direkte feil. Om dette skyldes villedning eller manglende kunnskap på det tidspunktet, kan vi derimot ikke vite. Vi kan heller ikke gjengi hva det dreier seg om, da vi ikke får lov til å referere fra researchintervjuet. Etter dette innledende intervjuet, ville de bare svare på spørsmål fra oss via -e-post. De forklarte det med stort arbeidspress på grunn av korona.
I Forvaltningsloven kapittel 3, §11 står det:
«Forvaltningsorganene har innenfor sitt saksområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte.»
Vi kan vel trygt si at vi ikke følte det var mye veiledning involvert …
Lang vei videre
Veien til mål ble derfor betydelig mer kronglete enn den hadde behøvd å være. Vi gravde fram og leste hundrevis av sider med rapporter og høringsnotater. I tillegg hadde vi flere runder med innsynsbegjæringer og intervjuer. Nye runder med rapporter, flere spørsmål og nye intervjuer.
Vi lappet sammen detaljene i bildet fra tall og fakta hentet fra mange forskjellige kilder gjennom måneder med arbeid. Etter hvert konfrontere vi miljømyndighetene med disse. Først da fikk vi beskjed om at … Joda, dette visste de. De hadde faktisk en rapport liggende som tok for seg nøyaktig de samme spørsmålene og bekymringene vi og våre kilder hadde. Den rapporten bekreftet også at deler av informasjonen vi hadde fått i det innledende researchintervjuet var feil. Hadde vi fått denne informasjonen tidligere, kunne det spart oss for enormt mye arbeid.
I saken vår kommer det fram at miljømyndighetene har gjort svært lite for å forberede seg på endringene. Om den mangelfulle informasjonen vi fikk skyldes myndighetenes manglende oversikt eller et ønske om å begrave saken vår, kan vi ikke vite.
På den positive siden har vi fått mye verdifull kunnskap om både tekstiler, tekstilhåndtering og avfallsbransjen generelt. Vi har blitt knakende gode på konstruktivt samarbeid oss imellom. Og ikke minst har vi lært oss å ikke la oss vippe av pinnen av byråkratiet.
Her kan du lese Miljødirektoratets tilsvar til denne kommentaren
Les mer
Tenke nytt i skoleverket
– Med fagfornyelsen i skoleverket må vi tenke nytt og dette verket tar de nye læreplanene og elevene på alvor. Vi snakker med ekte mennesker som personifiserer de samfunnsfaglige temaene for elevene, forteller Kjersti som er ansvarlig for de journalistiske tekstene.
Roller spiller en rolle!
Kan offentlige personer bestemme hvilken hatt de har på seg, den offentlige eller private, når de uttaler seg offentlig?
Å balansere for mye salt med for mye sukker
Løsningen er ikke gladsaker, men konstruktiv journalistikk.
Gull i arkivet
Kommentar: For noen gir ordet arkiv assosiasjoner til solide metallskuffer med sirlige kort i tette rader som man blar seg gjennom med fingrene. De av oss med ekstra god fantasi, jeg er en av dem, ser for oss et slags skattekammer.
