Vi har et so-me-problem

Sosiale medie-plattformene blir nå overkjørt av påvirkere (såkalte) og folk med altfor stor makt, som mer eller mindre bevist sender ut feilinformasjon. Det er lett å eksemplifisere det gjennom verdens mest kjente twitterbruker, Donald Trump. Fordi alle – fra den konspirasjonsglade presidenten i USA til trollhærene av makter som med sine soldater av falske tekst-produsenter, som ser ut til å ha som eneste mål å destabilisere landene de angriper.

Helt gratis, kan de publisere sitt oppgulp på de ulike so-me-plattformene. Denne gratistilgangen kan se ut til å ha gitt sosiale medie-selskapene et, mildt sagt, uløselig problem. De vil at vi alle publiserer absolutt alt, helt uavhengig om det er dikt og forbanna løgn eller sannheten. Kravet er bare at det er penger å tjene på det.

Når Twitter for noen uker sia bestemte seg for å legge et merke på den amerikanske presidentens uriktige Twitter-meldinger – og dem er det ifølge Washington Post nok av, kunne de like godt helle olje på Trumps og konspirasjonsteoretikeres flammer. Twitter blei en del av den ondskapsfulle fake news-bevegelsen Trump og hans fakta-vegrere hater aller mest.  

Løser ikke det underliggende problemet

Twitters trekk kan tilforlatelig høres fornuftig ut – dristig er det i hvert fall – men, det løser ikke problemet det er ment å løse. Kortsiktige løsninger gjør sjelden det. Bruker vi Twitters forretningsmodell, som et bilde på bransjen, kan en sikkert enes om at det er vanskelig å stoppe det som gir inntekt. Twitter, som de andre sosiale medie-selskapene, vil sikkert ønske å distansere seg fra noe av det brukerne presterer å lire av seg på plattformene, men vegen derfra til å gjøre noe med det, er verre. Skal Twitter klare det må de må ansette haugevis av redaktører – òg slike koster som kjent penger.

Det må være et tankekors for dem: at å sjekke tweetene, enten de kommer fra Trump, det kinesiske kommunistpartiet eller vår egen sosiolog Eva Thomassen, som Faktisk.no faktisk sjekket, ikke vil løse uføret med at mer eller mindre sprø innlegg blir spredd av so-me-brukerne. Det kan dessuten sette en presedens som selskapet kan komme til å angre på. Nå kan kritikere kreve samme faktakontroll av enhver president som går verbalt av hengslene, for ikke å snakke om alle de utallige tweetsa fra andre som faller utafor standardene selskapet nå tilsynelatende har satt.

Slagskyggen

For hva skjer, hver gang en eller annen ‘trumper’ skriver noe på kanten? Jo, alle siterer det vanvittige innlegget og i skyggen av den skogen går andre – og viktigere – saker under radaren. Oddrun Midtbø beskriver dette godt, da ho sommeren i 2017 var i Oslo tinghus for å følge et fengslingsmøte med en ung asylsøker fra Eritrea. En sørvisinnstilt dørvakt losa ho forbi køen av presse som skulle dekke rettssaka mot tidligere politimann Erik Jensen. Oddrun var mest trolig, den eneste journalisten i tinghuset som ikke skulle dekke jensensaka den dagen.  Les hele saka her: Rettstryggleiken er truga

Jeg er rimelig sikker på at Twitter ikke ønsker å forplikte seg til å være faktasjekker for presidenten og hans like. Derfor vil so-me-selskapet fortsette å spre feilinformasjonen. Mot dette står fornuften, med den kritiske sansen, som de flest av oss fortsatt bestitter. For; Twitter er verken kvalifisert eller i stand til å bestemme hvilket innhold som trenger å bli korrigert, annet enn å sette et merke på at dette bør vi ta med en klype salt.

Er en annen veg mulig?

Det spørs. So-me-selskapene kunne jo, viss de ville, ha en nøytral og automatisk kilde-tilnærming til problemet ved å ha et info-merke, en hurtigknapp på utvalgte emner. I stedet for at so-me-selskapene skal velge hvilke meldinger som skal få oppmerksomhet kan de lose brukeren inn på en side som har mer riktig informasjon om emnet.

Viss vi bruker covid19-epidemien som eksempel, kan selskapene automatisk legge til en kobling til helsedirektoratet «Dette vet vi om covid-19». Det er uvesentlig hva meldinga handla om, eller hvem som la den ut, men den ville gi leseren riktigere informasjon.

Men, dessverre – det tror jeg ikke dem vil. Tilbake står vi igjen med ‘den sunne skeptisismen’ og at journalister slutter å fly i flokk.