Gjennom denne tida

Fra nå av vil søndagene være en dag for demonstrasjon mot regjeringen på den ene siden og støtte til regjeringen på den andre.

For 20 år siden møtte Norpublica-medlemmet Kjersti Veel Krauss sin venninne Michelle Sales på utveksling i Brasil. I årene etter, har de to fortsatt å skrive, ringe og møte hverandre med jevnlige mellomrom.

 Samtalene har alltid kretset rundt alt fra politikk, historie, kunst og hverdagsliv. Michelle er ansatt ved Escola de Belas Artes UFRJ, kunstuniversitetet i Rio de Janeiro, og har en forskerstilling på universitetet i Coimbra i Portugal. Da pandemien toppet seg i midten av mars, bestemte familien seg for å flytte tilbake til Brasil. Usikkerheten rundt fremtiden, gjorde at de ikke torde være lenger borte fra Brasil.

Michelle sender for tiden brev til Kjersti der hun gir en stemningsrapport fra et Brasil i voldsom endring. Dette ønsker vi å dele.

Kjersti er ikke utdannet oversetter og oversetter bare så godt hun kan fra portugisisk.  Derfor legger vi med den originale teksten i tillegg og om du legger merke til noe som bør bli bedre oversatt, gi oss gjerne tilbakemelding.

De første to brevene fra Michelle kan leses her og her

Dette er tredje brev:

Rio de Janeiro, Brasil,
søndag 14. juni 2020

Kjære venn,

Etter mitt siste brev ble jeg sittende og tenke og jeg måtte tilbake og lese det. Jeg fikk en følelse av at jeg hadde vært urettferdig i min kritikk og måtte derfor gjennomgå noen av tingene som jeg skrev til deg. 
 
Det første punktet som jeg tenkte på var at selv om jeg fremhevet den koloniale arven og dens århundrer med tyveri, plyndring og slaveri, så ønsker jeg ikke å undervurdere ansvaret til de brasilianske elitene som samarbeidet og tjente grovt på det ekskluderende prosjektet som vår pseudoindustrialiserte koloniale modernitet utgjør. Brasilianske byer, de viktigste urbane senterne vi har, dukket opp på omtrent samme tid mellom 1940 og 1950.
De urbane nettverkene ble bygget og planlagt som et ekskluderende prosjekt. De fjernet den fattige befolkningen som bodde i sentrale områder og flyttet dem til forsteder og utkantstrøk noe som dannet grunnlaget for de første slumområdene. For Rio de Janeiro, der jeg bor, har denne urbaniseringsprosessen vært tydelig helt siden den første store reformen kalt “Pereira Passos” (1902-1906). Helt fram til i dag har det  vært store sykluser av massedeportasjoner. 
I 2013, ett år før verdenscupen i fotball, gjennomlevde vi en stor bølge av ungdomsdemonstrasjoner og protester. Det var president Dilma Roussefs andre presidentperiode og den økonomiske krisen fra 2009 hadde truffet oss. Brasil var den syvende største økonomien i verden, men prisen for å leve i de store byene fortsatte å øke. Mangelen på bymobilitet, de lave forventningene til framtida og en sterk kritikk av de store byggeprosjektene som ble satt igang til verdenscupen, dannet en smeltedigel av sterk kritikk mot Dilmas regjering.
Dette året startet også Black blocs (anarkistisk gruppe) og Mídia Minja (uavhengige journalister) – grupper tilhørende venstresiden og Movimento Brasil Livre, en høyrevridd gruppering som dannet grunnlaget for kandidaturet til dagens president.
Jeg kommer til å komme tilbake til året 2013 i senere brev, men skal ikke kjede deg med alt nå. Det året er et år som vi stadig vender tilbake til. 
 
Nå vil jeg tilbake til å snakke om disse ekskluderende byene våre. Jeg begynte der fordi denne utestengelsen og ekskluderingen gjorde karantene-tida veldig komplisert. Allerede i 2013/2014 var den brasilianske befolkningen generelt allerede på god vei til økt fattigdom. Riksretten mot president Dilma Roussef førte til enda mer politisk og økonomisk ustabilitet. 
Fra og med 2017 banet overgangsregjeringen egentlig bare vei for bolsonarismen, en åpenbart fascistisk ideologi. På grunn av den klare deinteressen for sosial inkludering, var det ingen økonomiske reserver som kunne hjelpe størstedelen av befolkningen med privilegiet #ficaremcasa (#blihjemme). Bli hjemme-kampanjen viste seg å bli et privilegium for de rike og elitene i Brasil som fortsatte å leve som om vi var i det 19. århundre. De fattigste sørger for at alle basisfunskjonene funker i byen, som den overfylte kollektivtransporten, de usikre byene og politivolden, mens resten beskytter seg gjennom å kunne være hjemme. Det har gjort at vi lett har blitt episenteret for korona-pandemien, og nå er vi i verdens søkelys – på verst tenkelige måte
Hvordan skal vi komme oss gjennom denne tida? Jeg har fått litt fornyet håp gjennom kritisk optimisme og aktiv solidaritet. Jeg har sett mange mennesker som gir bort mat på gata for egen regning og vi har begynt å gjøre det samme. Hvis Staten dreper eller lar folk dø ved ikke å tilby befolkningen sin det minste, mener jeg at det er vår moralske plikt som samfunnsborgere å gjøre det vi kan. Noe er bedre enn ingenting. 
 
Fra nå av vil søndagene være en dag for demonstrasjon mot regjeringen på den ene siden og støtte til regjeringen på den andre. Spesielt i São Paulo, der de antirasistiske demonstrasjonene startet, er bølgen av antifasistiske og antirasistiske stemmer stadig økende – heldigvis.
Kampen nå står i å stille spørsmål ved den 30% støtten som Bolsonaro fortsatt påstår at han har blant befolkningen og kjempe mot den strukturelle ulikheten som gjennomsyrer politivolden, massefengslingen og kjønnsulikheten. 
Sist uke snakket jeg om Machado de Assis, vår absolutte mester og grunnleggeren av det brasilianske universitetet Academia Brasileira de Letras. I dag vil jeg gi deg et tips om en bok av Carolina Maria de Jesus som heter “O quartro de depejo” (Utsettesleskvartalene). Forfatteren, en avfallsarbeider og beboer i slummen Canindé de São Paulo, ble bestselger da hun lanserte boka si i 1960 og den ble oversatt til tretten språk. Den er nå utgitt på nytt på Amazon i engelsk oversettelse:
 
Jeg håper at vi snart får bedre nyheter!

Klemmer fra

Michelle 

 

brazil-5185609_1920
Querida amiga,
 
Fiquei pensando na minha última carta e fui relê-la. O sentimento de cometer alguma injustiça no olhar crítico que quero descrever para vc me fez rever algumas coisas que te escrevi.
 
O primeiro ponto é que, embora eu tenha ressaltado as consequências do nosso legado colonial e seus séculos de roubo, pilhagem e escravidão, não quero subestimar a responsabilidade ou os interessas das elites brasileiras que colaboraram ( e também lucraram) amplamente com o projeto excludente da nossa modernidade-colonial pseudo-industrializada. As cidades brasileiras, os nossos grandes centros urbanos vão surgir (mais ou menos) ao mesmo tempo entre as décadas de 1940 e 1950. Nossas malhas urbanas foram construídas e pensadas como um projeto excludente, removendo populações empobrecidas que viviam nas zonas centrais para os arrabaldes, formando as primeiras favelas ou subúrbios. No caso do Rio de Janeiro, onde moro, esse processo de configuração urbana é nítido desde a primeira grande reforma de Pereira Passos (1902-1906) até os dias de hoje, com grandes ciclos de remoções e despejos em massa.
 
Em 2013, um ano antes da Copa do Mundo, vivemos uma grade onda de mobilizações juvenis e protestos. Era o segundo mandato da Dilma Roussef e a crise econômica de 2009 já tinha nos atingido. O Brasil era então a sétima economia do mundo. Mas, o custo de vida elevado das grandes cidades, a falta de mobilidade urbana, a pouca expectativa em relação ao futuro e uma forte crítica às construções dispendiosas e desnecessárias feitas para os jogos da Copa do Mundo formaram um caldeirão de crítica ao governo da Dilma. Naquele ano, surgiram os black blocs (grupo anarquista), a mídia ninja (jornalistas independentes), grupos com motivações à esquerda e também o Movimento Brasil Livre, grupo com movimentação à direita – que anos depois impulsionou a candidatura do atual presidente. 
 
Vou voltar muitas vezes ao ano de 2013, não quero esgotá-lo já nessa carta. Aquele ano é um flashback constante. 
 
Voltando ao tema das nossas cidades excludentes, comecei por aqui porque a periferização e a exclusão de camadas enormes da nossa população tornou nossa quarentena muito complexa. A população brasileira, em geral, já vinha no caminho do empobrecimento pelo menos desde 2013/2014. O impeachment/ Golpe Parlamentar contra a presidente Dilma Rousseff causou  instabilidade política e consequentemente econômica. A partir de 2017 o governo de transição apenas preparou o caminho para o advento do bolsonarismo, uma ideologia abertamente fascista. Por conta de um claro desinvestimento nas camadas populares e no desinteresse pela inclusão social, não havia reservas financeiras para que a maior parte da população tivesse o privilégio de #ficaremcasa. Ficar em casa tornou-se um privilégio de classe para as elites brasileiras que continuam vivendo como se estivessem no século XIX. Os mais pobres garantem o funcionamento e os serviços básicos da cidade, enfrentando transportes públicos lotados, cidades inseguras e violência policial, enquanto o restante protege-se ficando em casa. Tornamos-nos facilmente o epicentro da pandemia do coronavírus, e agora somos o centro do mundo – no pior aspecto. 
 
Como vamos atravessar esse tempo? Tenho mantido esperanças renovadas, um otimismo crítico e uma solidariedade ativa. Tenho visto muita gente a doar comida pelas ruas por conta própria – e resolvemos fazer o mesmo. Se o Estado que mata ou deixa morrer não oferece o mínimo, entendo como obrigação moral de todos que fazem parte dessa sociedade fazer aquilo que podem. Qualquer coisa é melhor do que nada. 
 
Por aqui, os domingos seguem com manifestações contra o governo, de um lado, e em apoio ao governo, do outro. Sobretudo em São Paulo, onde as manifestações anti-racistas começaram a ir para a rua com mais adesão, a onda só tem crescido, a onda antifascista/anti racista digo – felizmente. A luta é questionar o tal apoio de 30% da sociedade, que Bolsonaro afirma que ainda tem e lutar contra as desigualdades estruturais que perpassam a violência policial, o encarceramento em massa e a desigualdade de gênero. 
 
Semana passada, indiquei o Machado de Assis, nosso mestre absoluto, fundador da Academia Brasileira de Letras. Hoje queria te deixar a indicação do livro da Carolina Maria de Jesus O quarto de despejo . A autora, uma catadora de lixo e moradora da favela Canindé de São Paulo foi best seller quando lançada nos anos 1960, ela já foi traduzida para treze idiomas e está disponível em nova edição na Amazon em inglês:
 
Espero ter notícias melhores!