Søndag er hviledag

Rio de Janeiro, Brasil,
søndag 31. mai 2020

Kjære venn,

Jeg har startet på dette brevet og slettet det igjen tre ganger. Det er vanskelig å begynne å forklare hva som skjer i Brasil når det, helt bokstavelig, skjer noe viktig og nytt hvert eneste øyeblikk.

I dag er det søndag. Det burde være en rolig dag, en hviledag, en dag der vi skulle kunne legge bort den nye trippelrutinen vi har måtte opparbeide her i huset etter at vi kom tilbake fra Portugal den 19. mars og ble oss fire hjemme, uten skole og uten jobb.

Heldigvis hadde vi en leilighet å komme tilbake til, etter to år borte fra Rio de Janeiro. Å komme tilbake hit og å bo i et hus som ikke var ment for oss (det var lånt ut til en italiensk sosiolog som jobbet med post-doc’en sin), var ikke lett. Gleden var å se bøkene mine igjen, bildene mine og noen leker som vi hadde lagt igjen da vi flyttet til Portugal i 2018, bare noen måneder etter det katastrofale valget som kulminerte i seieren til det som, uten tvil, er tidenes verste president i vårt lands demokratiske historie.

I dag skulle vært hviledagen, som de sier, men vi våknet klokka fem på morgenen av at en ung kvinne ropte «hjelp» ute på gata. Siden vi bor i første etasje og vinduene våre er vendt mot gata, er det som om hun står inne i huset vårt og roper. Vi hoppet ut av senga og så en ung jente som ble holdt fast av en eldre mann som dekket munnen hennes og forsøkte å stjele veska hennes. Vi skrek etter politiet og truet med å komme ut på gata. Mannen rømte opprørt sin vei og den unge jenta ble stående skjelvende utenfor huset vårt mens hun forsøkte å holde både maska og veska under kontroll. Heldigvis slapp hun unna det verst tenkelige.

Vi ringte en taxi for henne og hun fortsatte på sin vei. Hun måtte til Central do Brasil, togstasjonen her i Rio de Janeiro, og skulle rekke et tog videre til nabolaget Penha. Hun fortalte at hun begynner på jobb veldig tidlig og at hun går denne veien hver dag. Jeg rådet henne til å la vær å ta samme vei i framtida (eller at hun går forbi huset mitt) på den tida av døgnet – men hvilken annen vei bør hun ta? Det er helt grusomt denne følelsen av håpløshet og usikkerhet. Det er blitt altfor vanlig at disse situasjonene skjer i vår gate: store ekteskapskrangler, hjemløse, migranter som skriker seg gjennom byen, kanskje av sult, kanskje av desperasjon.

Det ble vanskelig å sove igjen etter dette og jeg måtte ta noe naturlig beroligende. Jeg drømte om at jeg var tilbake i Lisboa og lengtet etter den perioden da vi bodde der og jeg slapp å måtte tenke på hva som skulle være det riktige tidspunktet for å dra hjem, da jeg slapp å være redd for å gå alene ute på natta. Jeg begynte å tenke på den gangen datteren min dro alene på kino og gikk helt alene hjem. Hun var femten år gammel og kanskje uvitende om den unike situasjonen som hun nå levde i.

Her i Rio de Janeiro har byen vært beleiret i lang tid. Volden mot kvinner har økt voldsomt og er nå også mer irriterende enn før siden vi kvinner nå også bokstavelig talt er fanget hjemme.

Gael, sønnen min, vekte meg halv ni, heldigvis hadde han sovet litt mer i natt og klarte å sove i alle fall 6 timer. Vi spiste en god frokost og hørte på brasiliansk musikk og danset sammen. Thais, datteren min, lagde en grønn smoothie for å styrke immunforsvaret vårt etter at hun var ferdig med morgentreningen sin.

Slik har det vært siden begynnelsen av pandemien: Grønn smoothie og sitronjuice hver dag. Hun har ansvaret for morgenjuicen og for å lage noen av måltidene. Siden hun har vært veganer i to år, har hun blitt flink på kjøkkenet og har alltid en ny oppskrift eller en ny måte å bruke de ulike ingrediensene på. Jeg har lært mye av henne om økologiske produkter og begynte å gjøre undersøkelser rundt jord og den brasilianske jordbruksreformen, som har blitt et mye mer betent tema etter daværende president Dilmas riksrett i 2016.

Jordbruksreformen var ett av de grunnleggende temaene under redemokratiseringsprosessen og var grunnleggende i Grunnloven fra 1988, men det var en fase under Lulas presidentperiode da svært lite ble gjort. Jordrettigheter er et tema som historisk har ført til mange konflikter i Brasil, da særlig den enorme mobiliseringen av de jordløse i MST (De jordløses bevegelse/Movimento Sem Terra). Bevegelsen er den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika.

Spørsmål om den stadige avgrensingen av urfolks, maroons (etterkommere etter rømte slaver) og skogfolks jord er blitt stadig mer underkommunisert og til og med kriminalisert siden 2016 og til i dag. Det er sant at Dilmas andre termin var forferdelig i forhold til Brasils urfolk og at byggingen av vannkraftverket Belo Monte var en stor feil, men der vi før åpnet opp for diskusjon om tema rundt jordrettigheter og territorier, har vi i dag snudd til en diskusjon som ikke er levedyktig. Jeg skal sende deg filmen Terra para Rose (Jord til Rose) fra 1987, av den brasilianske Tetê Moraes, om du vil dykke ned i denne diskusjonen.

Mens jeg skriver til deg, har jeg vondt i magen. Jeg tror det er måten kroppen min prøver å organisere alt det jeg skriver, selv om det i virkeligheten føles mer som om at hele magen vrir seg. Vår koloniarv er ganske heftig. Vi er bare i begynnelsen av en større mobilisering.  

I dag burde det ha vært hviledag, men de organiserte støttespillerne er på gata i Av. Paulista i São Paulo. Jeg er glad for det, selv om vi de siste seks søndagene har sett at vaksinatørene slutter seg til støttespillerne foran Palácio do Planalto (presidentens arbeidsplass) i Brasilia for å rope ut sine protester mot overmakta, for å be om at diktaturet skal komme tilbake og for at det skal bli slutt på den sosiale isolasjonen.

Noen roper «klor». Det skal jeg kommentere på senere, for det blir for vanskelig å skrive om akkurat nå. Én av disse foregående søndagene kjørte familien min og jeg gjennom en av disse samlingene. Jeg klarte ikke dy meg og skrek «facister» etter dem. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at ingen vet hvor jeg bor eller hvem jeg er. Og jeg er glad jeg er helt anonym her.

Ha det bra.

‘Michelle