Søndag er hviledag

«Det er helt grusomt denne følelsen av håpløshet og usikkerhet.»

For 20 år siden møtte Norpublica-medlemmet Kjersti Veel Krauss sin venninne Michelle Sales på utveksling i Brasil. I årene etter, har de to fortsatt å skrive, ringe og møte hverandre med jevnlige mellomrom.

 Samtalene har alltid kretset rundt alt fra politikk, historie, kunst og hverdagsliv. Michelle er ansatt ved Escola de Belas Artes UFRJ, kunstuniversitetet i Rio de Janeiro, og har en forskerstilling på universitetet i Coimbra i Portugal. Da pandemien toppet seg i midten av mars, bestemte familien seg for å flytte tilbake til Brasil. Usikkerheten rundt fremtiden, gjorde at de ikke torde være lenger borte fra Brasil.

Michelle sender for tiden brev til Kjersti der hun gir en stemningsrapport fra et Brasil i voldsom endring. Dette ønsker vi å dele.

Kjersti er ikke utdannet oversetter og oversetter bare så godt hun kan fra portugisisk.  Derfor legger vi med den originale teksten i tillegg og om du legger merke til noe som bør bli bedre oversatt, gi oss gjerne tilbakemelding.

Dette er første brev:

Rio de Janeiro, Brasil,
søndag 31. mai 2020

Kjære venn,

Jeg har startet på dette brevet og slettet det igjen tre ganger. Det er vanskelig å begynne å forklare hva som skjer i Brasil når det, helt bokstavelig, skjer noe viktig og nytt hvert eneste øyeblikk.

I dag er det søndag. Det burde være en rolig dag, en hviledag, en dag der vi skulle kunne legge bort den nye trippelrutinen vi har måtte opparbeide her i huset etter at vi kom tilbake fra Portugal den 19. mars og ble oss fire hjemme, uten skole og uten jobb.

Heldigvis hadde vi en leilighet å komme tilbake til, etter to år borte fra Rio de Janeiro. Å komme tilbake hit og å bo i et hus som ikke var ment for oss (det var lånt ut til en italiensk sosiolog som jobbet med post-doc’en sin), var ikke lett. Gleden var å se bøkene mine igjen, bildene mine og noen leker som vi hadde lagt igjen da vi flyttet til Portugal i 2018, bare noen måneder etter det katastrofale valget som kulminerte i seieren til det som, uten tvil, er tidenes verste president i vårt lands demokratiske historie.

I dag skulle vært hviledagen, som de sier, men vi våknet klokka fem på morgenen av at en ung kvinne ropte «hjelp» ute på gata. Siden vi bor i første etasje og vinduene våre er vendt mot gata, er det som om hun står inne i huset vårt og roper. Vi hoppet ut av senga og så en ung jente som ble holdt fast av en eldre mann som dekket munnen hennes og forsøkte å stjele veska hennes. Vi skrek etter politiet og truet med å komme ut på gata. Mannen rømte opprørt sin vei og den unge jenta ble stående skjelvende utenfor huset vårt mens hun forsøkte å holde både maska og veska under kontroll. Heldigvis slapp hun unna det verst tenkelige.

Vi ringte en taxi for henne og hun fortsatte på sin vei. Hun måtte til Central do Brasil, togstasjonen her i Rio de Janeiro, og skulle rekke et tog videre til nabolaget Penha. Hun fortalte at hun begynner på jobb veldig tidlig og at hun går denne veien hver dag. Jeg rådet henne til å la vær å ta samme vei i framtida (eller at hun går forbi huset mitt) på den tida av døgnet – men hvilken annen vei bør hun ta? Det er helt grusomt denne følelsen av håpløshet og usikkerhet. Det er blitt altfor vanlig at disse situasjonene skjer i vår gate: store ekteskapskrangler, hjemløse, migranter som skriker seg gjennom byen, kanskje av sult, kanskje av desperasjon.

Det ble vanskelig å sove igjen etter dette og jeg måtte ta noe naturlig beroligende. Jeg drømte om at jeg var tilbake i Lisboa og lengtet etter den perioden da vi bodde der og jeg slapp å måtte tenke på hva som skulle være det riktige tidspunktet for å dra hjem, da jeg slapp å være redd for å gå alene ute på natta. Jeg begynte å tenke på den gangen datteren min dro alene på kino og gikk helt alene hjem. Hun var femten år gammel og kanskje uvitende om den unike situasjonen som hun nå levde i.

Her i Rio de Janeiro har byen vært beleiret i lang tid. Volden mot kvinner har økt voldsomt og er nå også mer irriterende enn før siden vi kvinner nå også bokstavelig talt er fanget hjemme.

Gael, sønnen min, vekte meg halv ni, heldigvis hadde han sovet litt mer i natt og klarte å sove i alle fall 6 timer. Vi spiste en god frokost og hørte på brasiliansk musikk og danset sammen. Thais, datteren min, lagde en grønn smoothie for å styrke immunforsvaret vårt etter at hun var ferdig med morgentreningen sin.

Slik har det vært siden begynnelsen av pandemien: Grønn smoothie og sitronjuice hver dag. Hun har ansvaret for morgenjuicen og for å lage noen av måltidene. Siden hun har vært veganer i to år, har hun blitt flink på kjøkkenet og har alltid en ny oppskrift eller en ny måte å bruke de ulike ingrediensene på. Jeg har lært mye av henne om økologiske produkter og begynte å gjøre undersøkelser rundt jord og den brasilianske jordbruksreformen, som har blitt et mye mer betent tema etter daværende president Dilmas riksrett i 2016.

Jordbruksreformen var ett av de grunnleggende temaene under redemokratiseringsprosessen og var grunnleggende i Grunnloven fra 1988, men det var en fase under Lulas presidentperiode da svært lite ble gjort. Jordrettigheter er et tema som historisk har ført til mange konflikter i Brasil, da særlig den enorme mobiliseringen av de jordløse i MST (De jordløses bevegelse/Movimento Sem Terra). Bevegelsen er den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika.

Spørsmål om den stadige avgrensingen av urfolks, maroons (etterkommere etter rømte slaver) og skogfolks jord er blitt stadig mer underkommunisert og til og med kriminalisert siden 2016 og til i dag. Det er sant at Dilmas andre termin var forferdelig i forhold til Brasils urfolk og at byggingen av vannkraftverket Belo Monte var en stor feil, men der vi før åpnet opp for diskusjon om tema rundt jordrettigheter og territorier, har vi i dag snudd til en diskusjon som ikke er levedyktig. Jeg skal sende deg filmen Terra para Rose (Jord til Rose) fra 1987, av den brasilianske Tetê Moraes, om du vil dykke ned i denne diskusjonen.

Mens jeg skriver til deg, har jeg vondt i magen. Jeg tror det er måten kroppen min prøver å organisere alt det jeg skriver, selv om det i virkeligheten føles mer som om at hele magen vrir seg. Vår koloniarv er ganske heftig. Vi er bare i begynnelsen av en større mobilisering.  

I dag burde det ha vært hviledag, men de organiserte støttespillerne er på gata i Av. Paulista i São Paulo. Jeg er glad for det, selv om vi de siste seks søndagene har sett at vaksinatørene slutter seg til støttespillerne foran Palácio do Planalto (presidentens arbeidsplass) i Brasilia for å rope ut sine protester mot overmakta, for å be om at diktaturet skal komme tilbake og for at det skal bli slutt på den sosiale isolasjonen.

Noen roper «klor». Det skal jeg kommentere på senere, for det blir for vanskelig å skrive om akkurat nå. Én av disse foregående søndagene kjørte familien min og jeg gjennom en av disse samlingene. Jeg klarte ikke dy meg og skrek «facister» etter dem. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at ingen vet hvor jeg bor eller hvem jeg er. Og jeg er glad jeg er helt anonym her.

Ha det bra.

‘Michelle

Søndag er hviledag

Querida amiga,

Comecei três vezes essa carta e apaguei os rascunhos, é difícil começar a narrar o que está acontecendo no Brasil se, literalmente, a cada intervalo de tempo algo relevante acontece. Hoje é domingo e deveria ser um dia tranquilo e de descanso, um dia em que a gente pudesse descansar da rotina tripla que têm sido a nossa vida desde que chegamos de Portugal no dia 19 de março e ficamos os quatro em casa, sem escola e sem trabalho. Felizmente tinhamos um apartamento nosso para chegar, depois de dois anos fora do Rio de Janeiro, voltar a viver aqui e numa casa que nuca tinha sido de fato nossa            ( estava alugada para um sociólogo italiano que abandonou o pós-doc) não foi fácil. A alegria foi rever meus livros, minhas fotos e alguns brinquedos que tinhamos deixado pra trás quando fomos para Portugal em 2018, alguns mese antes da eleição catástrófica que culminou na vitória do pior presidente da nossa história democrática, sem nenhuma dúvida.

Hoje deveria ser uma dia de descanso, como disse, mas acordamos às cinco da manhã com uma jovem mulher gritando “socorro”na rua. Como moramos no primeiro andar e nossas janelas são viradas para a rua, é como se ela estivesse gritando dentro da nossa casa.

Pulamos da cama e vimos uma jovem mulher sendo imobilizada por um homem mais velho que a tapava a boca e tentava roubar sua mochila. Gritamos pela polícia e ameaçamos descer na rua, o homem fugiu, contrariado, e a jovem ficou tremendo em frente a nossa casa, segurando sua máscara e sua mochial Felizmente impedimos o pior. Chamamos um táxi e ela seguiu seu percurso, era preciso chegar na Central do Brasil, a estação de trem aqui do Rio de Janeiro, e pegar a ligação para o bairro da Penha. Ela disse que começa a trabalhar muito cedo e faz esse percurso todo dia. Aconselhei ela não fazer mais aquele caminho (ou seja passar na rua da minha casa) naquele horário – mas qual outro caminho ela fará? é bem ruim essa sensação de impotência e insegurança. Tem sido comum acompanhar situações parecidas na nossa rua: brigas de casal, moradores de rua, migrantes que gritam ao atravessar a cidade, talvez de fome, talvez de desespero.

 

Foi difícil voltar a dormir e precise tomar um calmante natural, sonhei que estava em Lisboa e tive saudades do período em que vivi lá e não pensava na hora certa de voltar para casa, nem no perigo de andar sozinha à noite. Fiquei pensando na vez que minha filha foi sozinha ao centro comercial assistir um filme e voltou à pé sozinha para casa. Ela, aos quinze anos, talvez não saiba a experiência única que viveu. Aqui no Rio de Janeiro a cidade está sitiada faz tempo. E a violência contra a mulher tem aumentado bastante, agora com o agravante de que elas estão literalmente presas dentro de casa.

 

Gael me acordou as 8:30, felizmente ele dormiu um pouco mais hoje e consegui um sono de pelo menos 6 horas. Tomamos um bom café da manhã e ouvimos música brasileira e dançamos juntos. Thais fez um suco verde no final dos exercícios matinais para reforçar nossa imunidade. Tem sido assim desde o início da pandemia: suco verde e suco de limão. Ela ficou responsável pelos sucos da manhã e por fazer algumas refeições. Como é vegana há dois anos, aprendeu bem a se virar na cozinha e sempre tem uma receita nova e uma forma diferente de utilizar os alimentos. Eu aprendi muito com ela sobre alimentação orgânica e comecei pesquisas próprias sobre a questão da terra e da reforma agrária no Brasil: tudo piorou muito desde 2016 com o impeachment da Dilma. A reforma agrária foi um tema fundamental da nossa redemocratização e foi fundamental na Constituição de 1988, mas tirando a fase em o Lula esteve na presidência pouquíssima coisa foi feita. O direito à terra é um ponto de conflito histórico no Brasil, além dos sem-terra e da enorme mobilização do MST – que já o maior movimento social da América Latina – a questão da demarcação das terras indígenas, quilombolas e dos povos da floresta foi bastante desmobilizada e até crimilizada de 2016 para cá. é verdade que o segundo mandato da Dilma já foi bastante ruim com relação aos povos originários do Brasil e a construção da hidreétrica Belo Monte foi um grande erro (https://brasil.elpais.com/eliane_brum/2019-12-05/belo-monte-a-obra-que-une-os-polos-politicos.html), mas se antes o espaço para a discussão dos temas que envolvem o direito à terra e o território já eram dificeis, agora se tornaram bastante inviáveis.

Enquanto eu te escrevo, sinto dores de barriga. Acho que é a forma que o meu corpo tenta se reorganizar com aquilo que escrevo, pois relamente é de revirar o estômago. Nosso legado colonial é bastante pesado. E estamos apenas no início de uma grande mobilização.

 

Hoje deveria ser um dia de descanso, mas as torcidas organizadas fazem ato na Av. Paulista, em São Paulo. Fico feliz por isso, já que nos últimos 6 domingos, temos assistido o vacínora se reunir com apoiadores na frente do Palácio do Planalto, em Brasília, gritando palavras de ordem contra o Supremo, pedindo a volta da Ditadura e o fim do isolamento social. Alguns gritam “cloroquina”. Vou comentando isso aos poucos porque é bem difícil lidar com isso. Num desses domingos passados enquanto estava no carro com minha família cruzamos com uma dessas manifestações. Tive uma reação ruim e gritei “fascistas” contra eles. Tento imaginar que eles não sabem quem eu sou nem onde moro. E sou feliz de ser uma completa anônima aqui. 

 

Ha det bra.

‘Michelle

 

Liker du Luftpostene våre? 

Månedlig støtte fra deg gjør at vi kan fortsette å gi deg viktige øyevitne-skildringer fra fjern og nær. Din støtte er viktig. Tusen takk.

 

 

Vil din bedrift
eller organisasjon
støtte oss?