Med jernbane i blodet

Prosjekt Spor startet for alvor i 2017. Vår journalist Christine Nevervik ville lage en fotodokumentar av arbeidshverdagen til faren, som har jobbet på Nordlandsbanen siden han var 17 år. I utgangspunktet var tanken at det skulle bli et mindre prosjekt. Hun ønsket å dokumentere sin fars arbeidskultur før hans generasjon gikk av med pensjon.

– Jeg tenkte å dokumentere en verden som var borte om fem eller ti år, men mye av det er allerede borte. Jernbanen deles nå opp og står i fare for å privatiseres. NSB har skiftet navn. Jeg har innsett at jeg faktisk var ute i siste liten, sier Christine.

En bok blir til

En tur tilbake i barndommens spor, førte til en tur til og så enda én. Fascinasjonen for jernbanen generelt, Nordlandsbanen spesielt og familiens tette tilknytning til linja i nord fortsatte å vokse. Historiene hun kom over på sin vei gjorde at hun sakte, men sikkert forsto at denne ideen hadde potensiale til å bli bok.

Nå har hun fått støtte fra Fritt ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) til prosjektet.

Etter planen vil bokmanus være ferdig januar 2021.

Noen utdrag fra boka

“Toget stopper, og får et kjærlig par til å klemme seg inntil hverandre på Otta, og et gulkledt barn i en barnevogn i Mosjøen til å rope ut og peke med en lubben finger. En mann senker avisen sin på Voss, to pendlere vipper fram og tilbake på hælene i Stavanger. På en benk i Trondheim reiser en kvinne seg og lytter. Toget kommer.”

…

“Det er som oftest sånn at vi har vanskelig for å få øye på det som er rett foran oss. Jeg hadde ikke tenkt noe på det før en natt i en tunnel på Haukelifjell. Hva gjør egentlig jernbanearbeiderne? Som arbeidsgruppe er de kanskje blant de mest usynlige i Norge. For utenforstående kan det ofte se ut som om de ikke jobber, en gruppe gulkledte karer som står stille langs linja og bare ser på at toget passerer.”

…

” Såkalte vanlige folk er fulle av kunnskap og spennende historier. Det gjelder bare å være nysgjerrig, se det som ingen ser. Men selv ikke jeg hadde ventet at det fantes så mye spennende kunnskap og historie i min egen nære familie.”  

…

“De grove nevene til faren min som holder rundt den lille hvite kaffekoppen. Never som har arbeidet i snart førti år med is og olje og blod og kulde. Som har skjært over halsen til påkjørte reinkalver på fjellet og frest snø i dybder så store at maskinen nesten har forsvunnet i skavlene. Mannen som aldri husker hvor han har lagt bilnøklene, men som husker hver stikkrenne mellom Saltfjellet og Bodø og som kan avgjøre vekstraten til en isvull bare ved å kaste et blikk på den. Faren min, som hver dag sørger for at de som reiser på Nordlandsbanen kommer trygt fram dit de skal. “

…

“Fangene kommer i 1943. Det første året holder de fleste ut, de har fortsatt noen reserver å tære på. I løpet av de første månedene i fangenskap var det vanlig å miste mellom 30 og 40 kilo av kroppsvekten, så mye at fangene slet med å kjenne igjen kameratene.”

…

“Det var fangene på Botn som bygget Blodveien. Det var en av dem som dyppet fingeren i sin drepte brors blodpøl, og malte et kors på bergveggen med det, handlingen som ga veien det illevarslende tilnavnet. Korset, frisket opp med rødmaling, kan enda sees den dag i dag. Botnleiren var ikke en arbeidsleir, det var en utryddelsesleir. Det var ikke meningen at fangene her skulle overleve. Tallene taler sitt tydelige språk. Det første året leiren eksisterte, 1942, døde 70 % av fangene.”

…

“Det har skjedd så stille og rolig. Vanligvis når et tog treffer en skavl, er det med høye dunk og mye risting. Men nå bare står de der. De store frontrutene er fortsatt tettet av snø, så assistent Volden går ut for å se hva som egentlig har skjedd. Det blir raskt åpenbart. Når han åpner døra og går ut, kan han gå rett ut på snøen. Et Di4-lokomotiv er fire meter høyt. For å komme inn i førerhytta må man vanligvis klatre to-tre meter opp en bratt stige. Nå er det bare å gå rett ut. Snøen, lumsk og våt, har sugd seg fast rundt toget, og lukket det inne.”

…