Å se verden med begge øyne

Som mediekonsument er det lett å bli sittende med en følelse av at verden er full av elendighet. Er egentlig verden så forferdelig? Svaret er nei. Den er bare sånn i nyhetene.

Saken ble først publisert i Aftenposten Innsikt mars 2020

«Jeg opplevde at jeg brukte mer og mer av min tid på å lete etter håret i suppen, og glemte kanskje noen ganger å fortelle hvilken suppe det var. Og det var ikke det som var meningen med mitt journalistfag.» 

Uttalelsen kommer fra Ulrik Haagerup. Tidligere sjefsredaktør i Danmarks Radio og, ifølge eget utsagn, arkitekten bak begrepet konstruktiv journalistikk. Relativt tidlig i sin journalistkarriere ble han frustrert over måten han selv jobbet på. Det ensidige fokuset på det negative og kritikkverdige, det velkjente journalistiske narrativet der noen er et offer og de ansvarlige er skurker, begynte til slutt å føles veldig lite fruktbart. Det føltes som «å se på verden med bare det ene øyet». 

Haagerup ville finne tilbake til sitt journalistiske ideal – å gjøre noe nyttig for samfunnet og å fortelle viktige historier folk selv kunne reflektere rundt og ta stilling til.  

I løpet av sine ti år som sjefsredaktør hos den danske allmennkringkasteren har Haagerup gjort de konstruktive vinklene til en naturlig del av Danmarks Radios nyhetsbilde og har inspirert flere andre danske medier til å ta grepet i bruk. Interessen har meldt seg i Sverige, Finland, Tyskland, Storbritannia, Nederland og USA også. Store medier som for eksempel SVT, YLE, The Guardian og Huffington Post har begynt å jobbe med konstruktive nyheter.  

Tre typer nyhetsjournalistikk

Det er mange forskjellige saker og arbeidsmetoder som kalles konstruktiv journalistikk. Felles for dem alle er at de setter søkelyset på framtiden, veien videre, framgang, utvikling eller løsning. Målet er å gi publikum et mer korrekt bilde av hva som foregår i verden enn det media presenterer i dag. 

Ulrik Haagerup ser på det som at det fins tre typer nyhetsjournalistikk. Breaking news  – som handler om noe som skjer akkurat nå. Spørsmålene man ønsker å få svar på er: Hva har skjedd? Hvor har det skjedd? Hvem er involvert?  

Undersøkende journalistikk– som går i mer dybden. Hvordan skjedde det? Hvorfor? Hvem er ansvarlig? Det handler i realiteten alltid om det som skjedde i går.  

Den tredje typen journalistikk er den som ser på i morgen. Hva skjer nå? Hvordan går vi videre herfra? Hvordan kan dette løses? Det er dette som er konstruktiv journalistikk, slik Haagerup definerer det. 

Det journalistiske ideal  

Helt siden dekningen av Watergate-skandalen i USA på 1970-tallet har det journalistiske idealet vært den beinharde journalisten som går makthaverne etter i sømmene, som avslører feil og ulovligheter og får stilt de skyldige til ansvar. Det er disse sakene som gir klapp på skuldra fra kolleger og redaktører og det er disse sakene som vinner journalistpriser.  

Som den fjerde statsmakt er det én av medias absolutt viktigste oppgaver å være vaktbikkja som ser makta etter i kortene. Men iveren etter å grave fram noe kritikkverdig, kan tidvis gå over stokk og stein. Det letes med lykt og lupe i alt som kan minne om en uregelmessighet. Ofte går journalistene like offensivt og konfronterende til verks uansett hvor stort eller smått det eventuelt kritikkverdige måtte være. 

For journalistene er det også et ideal å alltid strebe etter balanse i sakene de lager. Kommer én med et utspill, leter man etter noen som har den motsatte mening. Dette skaper en viss balanse i regnskapet, men viser sjeldent fram det store bildet. Vi får gjerne se de to ekstreme, og ofte veldig små, ytterpunktene, mens det moderate flertallet mellom disse forblir usynlig. På den måten dyrkes konflikten og debatten polariseres. 

Mye informasjon forsvinner fordi det ikke passer inn i nyhetskriteriene eller hva journalister og redaktører mener er gode saker. Alt dette gir publikum et inntrykk av at tingenes tilstand er mye verre enn de egentlig er.  

Mediene som speil

I møte med tilhengere av konstruktiv journalistikk, sier journalister gjerne at «vi skal ikke melde om at ingen fly har styrtet i dag. Vi skal ikke melde om det dagligdagse. Vi skal melde når det skjer noe utenom det vanlige.» Problemet med dette er at alt tyder på at publikum forholder seg til nyhetene som om de gir et representativt bilde av det som foregår i verden. Det de sitter igjen med er det de får se. Resten kunne like gjerne ikke eksistert. Det det fokuseres mye på, er det publikum oppfatter som viktigst.  

Hans Rosling, lege og professor i internasjonal helse, ble berømt for sine TED-talks om hvordan ting virkelig står til med verden. Rosling sa ved flere anledninger at man ikke må se til media hvis man vil ha et riktig bilde av verden. Det bør være en deprimerende tanke for enhver journalist, da dette er selve kjernen i jobben. 

I sine forelesninger stilte alltid Rosling en serie spørsmål om sosiale forhold i verden. 

De som satt i salen svarte konsekvent mer negativt enn slik virkeligheten var uavhengig av alder, utdanningsnivå, sosialt lag og så videre. De svarte også mer negativt enn kontrollgruppen; en gjeng sjimpanser. Altså mer negativt enn tilfeldig gjetning.  

Rosling mener mediene har en rolle i dette, men påpeker at journalister også bare er mennesker som på samme måte som alle andre rammes av en tendens til å fokusere mest på det negative.  

Medieverden er forandret  

Med digitaliseringen har mediene måttet tilpasse seg nye teknologiske løsninger, nye beinharde konkurrenter og et voldsomt tidspress. Annonsører velger bort nyhetsmediene til fordel for Facebook og blogger. Etter fake news har tilliten til mediene sunket ytterligere og de unge er ikke like interessert i de tradisjonelle nyhetsmediene som tidligere generasjoner har vært. 

Nyhetene oppdateres kontinuerlig i mange flere kanaler enn før og trykket av negativitet har blitt betydelig mer merkbart. Samtidig har ikke nyhetsmediene monopol på samfunnsinformasjonen lengre. Publikum kan hente nyhetene sine fra utallige steder og som publikum blir man utsatt for en overveldende informasjonsmengde. Hvorfor skal de da velge noen som tegner et så ensidig og beksvart bilde av verden? Svaret er at mange velger vekk nyhetene nettopp av denne grunnen.  

Lite, men positiv forskning 

Alle som har inkludert konstruktive saker i sin nyhetsmiks forteller om positive ringvirkninger. Publikum roser og etterspør de konstruktive sakene og de liker og deler disse sakene mer enn andre i sosiale medier. I Danmarks Radio mener de også at publikum har større tillit til dem da de presenterer et mer fullstendig bilde av det som skjer i verden.  

Forskning på konstruktiv journalistikk er fortsatt på et tidlig stadium. Det som er gjort, støtter inntrykket av at publikum ikke bare liker de konstruktive sakene, men også har det bedre dersom de blir eksponert for dem. 

Karen McIntyre er den første som har skrevet en doktorgradsavhandling om konstruktiv journalistikk. Hennes forskning tyder blant annet på at publikum føler seg bedre og føler mindre avmakt etter å ha lest en konstruktiv sak. Forskning gjennomført av Solutions Journalism Network og The Engaging News Project antyder at publikum er mer positive til både journalisten og mediet etter å ha lest en konstruktiv sak. Det er til og med indikasjoner på at de får en mer positiv innstilling til sine medmennesker og har en økt lyst til å bidra med noe positivt i sitt eget lokalsamfunn. 

Dette høres nærmest nyreligiøst ut, men forklaringen er ganske enkelt at de konstruktive sakene viser at det fins håp. At det fins folk som jobber med løsninger og at det er framgang i verden.  

Kritikk fra kolleger

Veldig ofte opplever de som jobber med konstruktiv journalistikk at kolleger er skeptiske til det de driver med. Innvendingene de oftest blir møtt med er at når man jobber med løsninger ignorerer man problemene, at sakene er ren propaganda for makthaverne, eller at de er gladsaker.  
Alt dette er reelle feller det er lett å gå i når man er ute i løsnings ærend. Det er lett å la seg rive med av en tilsynelatende god idé eller et godt initiativ og ikke stille de rette kritiske spørsmålene. Dette er noe alle journalister, konstruktive eller ei, må passe seg for. Det er ingen mangel på eksempler der journalisten har vært forutinntatt i negativ retning. Det er her hemmeligheten ligger: Selv om du lager konstruktive saker, må du fortsatt gjøre jobben din som journalist. 

Skal du snakke om en løsning, må du først redegjøre for problemet. En konstruktiv nyhetssak har alltid utgangspunkt i et allerede eksisterende problem, en utfordring eller en konflikt. Selv om man skriver om framgang og mulige løsninger, skal informasjonen kunne ettergås på akkurat samme kritiske måte som ved enhver annen sak.  
En konstruktiv sak skal også ha samfunnsmessig relevans. Hvis ikke er det bare en gladsak. 

At man jobber med konstruktive saker betyr ikke at man utelukkende må gjøre det. 

Konstruktive saker passer i enkelte sammenhenger og ikke i andre.  Det er ikke alle saker som skal være reportasjer, ikke alt som skal være portrettintervju og det er heller ikke alt som skal være en konstruktiv sak. 

At det kalles konstruktiv journalistikk betyr ikke at all annen journalistikk er destruktiv. Det er som å si at hvis du ikke bygger et hus, så river du et hus. Det motsatte av å bygge et hus er å ikke bygge et hus. Det motsatte av konstruktiv journalistikk er ikke konstruktiv journalistikk. 

Konstruktiv journalistikk er en måte å tenke på, eller et nytt verktøy journalister kan bruke for å få fram nye vinkler på aktuelle tema. Først og fremst handler det om å åpne øynene og løfte blikket. Begynn med å still spørsmålet: Hva gjør vi nå da? Dette enkle spørsmålet åpner muligheten for helt nye diskusjoner.

Journalister skal undersøke negative og krittikkverdige forhold