Bildet er tatt av Wilfried Kopetzky fra Pixabay

Fisk mot Statkraft

Dette er historien om hvorfor ildsjeler i et lite bygdesamfunn med store kraftinntekter har gått til kamp mot kraftgiganten Statkraft. Målet deres er å redde en unik lokal fiskestamme.

Aftenposten innsikt

Saken sto først på trykk i Aftenposten innsikt august 2019.

 – Jeg tror ikke jeg har vært borti en mer betent sak i min tid som oppdragsforsker. Det sier forskningssjef Jon Museth i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han snakker om konflikten mellom Statkraft og de lokale fiskeinteressene i Tokke i Telemark. NINA er ett av flere forskningsinstitutter som har forsket på fiskebiologien i den Statkraft-regulerte elven Tokkeåi, og som har merket den sterke interessekonflikten.

Konflikten mellom vannkraft og klassisk naturvern er vanlig i regulerte vassdrag. I Tokke er det spesielt storørreten i elven Tokkeåi som engasjerer fiskere og grunneiere. De mener at Statkraft i flere år feilinformerte og holdt tilbake viktige fakta for å unngå å bli pålagt miljøtiltak som kunne gi redusert kraftproduksjon. Da fiskerne fikk inntrykk av at Statkraft i tillegg hindret forskere i å undersøke det som var stridens kjerne, toppet det hele seg

For å ha det på det rene: Det er ikke hele bygda som deltar i kampen mot Statkraft. Meningene er delte, både om fiskens situasjon, om forskningen som er gjort og om Statkrafts opptreden. Statkraft bidrar med lokale arbeidsplasser og avgjørende kraftinntekter til kommunen.

– Statkraft er arrogante

Tokke-Vinje-vassdraget er en av landets største kraftkilder, med høy effekt og store vannmagasiner som bidrar til en stabil strømproduksjon. Da dette og de andre store norske vannkraftverkene ble bygget, ble svært mye vann ledet bort fra sine naturlige løp og i rør til kraftstasjonene. Dette har gått ut over naturmangfoldet. Nå ses langtidsvirkningene av inngrepene. Mange arter som lever i og ved norske ferskvann er truet, men kan trolig reddes om det tilbakeføres noe vann til tørrlagte elveløp.

Mer vann i elvene er et av kravene som kan bli aktuelt når vilkårene for 360 gamle vannkraftverk nå kan få nye miljøkrav, slik omtalt i Aftenposten Innsikts juniutgave. Mange av disse kraftverkene er eid av Statkraft, landets største kraftprodusent. 80 prosent av Statkrafts vannkraftproduksjon i Norge kan få nye driftsvilkår i årene som kommer.

– Statseide Statkraft burde gå foran med et godt eksempel i disse sakene, mener generalsekretær Christian Steeli miljøorganisasjonen Sabima.

Ifølge Sabima har frivillige flere steder i landet sagt at de føler seg motarbeidet av Statkraft.

– I møter med Statkraft har vi følt at de ser på oss som et hår i suppen. Vi har opplevd dem som arrogante og lite imøtekommende. Det er skuffende. Statkraft som er et stort statlig selskap burde ha flere tanker i hodet samtidig, og vist hvordan man med dagens kunnskap kan produsere energi med mindre belastning på naturen, sier Steel. Han viser til FNs naturpanel, som nylig slo fast at tapet av naturmangfold er en like stor trussel som klimaendringene.

– Vi ønsker dialog og åpenhet, og kunnskapsbaserte beslutninger, kommenterer pressekontakt Knut Fjerdingstad i Statkraft.

– Statkraft disponerer viktige naturressurser for Norge, og vår rolle er å ta vare på den fornybare og utslippsfrie vannkraften. Vår oppgave i vilkårsrevisjonene er å bidra med fakta og utredninger, om miljøforbedringer og om konsekvenser for kraftproduksjon, reguleringsevne og flomdempingsevne. Statkraft er for miljøforbedringer når verdien av forbedringene er større enn kostnadene for samfunnet. Vi erkjenner at det er en krevende prosess hvor vi alle er litt «førstereisgutt», sier han. 

Utsatt storørret

Fisker Bjørn Olav Haukelidsæter har engasjert seg sterkt for storørreten som lever i Bandak-sjøen og elven Tokkeåi. Han kaller Statkrafts fremgangsmåte for grovt useriøs, og velger å fortelle historien fordi han håper det kan føre til en åpnere og bedre dialog i andre lokalmiljøer som skal gjennom lignende prosesser.

Haukelidsæter starter historien med sin egen barndom, da Tokke kraftverk ble bygget, og som ble satt i drift i 1961. Det var den gang landets største vannkraftprosjekt, og mange av unge Haukelidsæters lekekamerater var barn av ingeniører som hadde kommet til Tokke for å bygge kraftverket.

– De var dyktige ingeniører som klarte å utnytte hver dråpe vann i vassdraget, sier Haukelidsæter, som mener en slik utnytting aldri ville blitt tillatt i dag.

Storørretstammen i Tokkeåi var utsatt også før reguleringen, da det ble drevet garnfiske og blant andre Haukelidsæters egen far tok opp mye storørret. En fersk rapport om storørretens status beskriver vassdragsregulering og fysiske inngrep som de viktigste påvirkningsfaktorene i Tokkeåi og Bandak, mens bestanden trolig også er påvirket av tidligere overfiske.

Knut Fjerdingstad i Statkraft påpeker at eksperter og myndigheter, før tillatelsene ble gitt på 1950-tallet, antok at Tokke-Vinje-reguleringen ville føre til at fisken ville forsvinne fra flere elvestrekninger.

– Dette ble lagt til grunn for utmåling av erstatning til grunneierne. I ettertid har miljøet i regulerte vassdrag fått større oppmerksomhet, og ny kunnskap har gjort det mulig å kombinere kraftproduksjon og fisk i større grad, sier Fjerdingstad.

Bjørn Olav Haukelidsæter mener det først var mot slutten av 1990-tallet at det begynte å se kritisk ut for ørretbestanden. Fiskere og grunneiere satte da på bremsene og innførte strenge restriksjoner på fiske.

Da dette ikke hadde merkbar effekt, startet krav om at Statkraft måtte legge bedre til rette for ørretens livsvilkår. Fiskere og grunneiere mente at kraftproduksjonen måtte være hovedårsaken til problemene, blant annet på grunn av høstnedtapping av Bandak, og at store gyteområder i Tokkeåi var gravd bort eller gjort utilgjengelige.

Statkraft begynte å jobbe med miljøtiltak i år 2000. De opplyser at de har justert reguleringspraksisen så det er minstevannføring hele året i nedre del av Tokkeåi, og de har innført prosedyrer for å prøve å unngå stranding av fisk når Lio kraftverk må stoppes. Det er denne kraftstasjonen som normalt forsyner den storørretførende nedre delen av elven med vann. I tillegg har de gjort fysiske tiltak i vassdraget, som åpning av sideløp, utlegging av gytegrus og ombygging av terskler.

Statkraft begynte å jobbe med miljøtiltak i år 2000. De opplyser at de har justert reguleringspraksisen så det er minstevannføring hele året i nedre del av Tokkeåi, og de har innført prosedyrer for å prøve å unngå stranding av fisk når Lio kraftverk må stoppes. Det er denne kraftstasjonen som normalt forsyner den storørretførende nedre delen av elven med vann. I tillegg har de gjort fysiske tiltak i vassdraget, som åpning av sideløp, utlegging av gytegrus og ombygging av terskler.

Marianne Holmen, som er fagleder for dem som jobber med konsesjoner og vassdragsmiljø i Statkraft, sier fagfolk og myndigheter hele veien har vært konsultert for å skaffe til veie fakta og forankre tiltak. Hun påpeker at fysiske tiltak og utsetting av fisk krever tillatelse av NVE og fylkesmannen.

– Slik fungerer den demokratiske forvaltningen i Norge, og alle kraftprodusenter, inkludert oss, er underlagt dette regimet, noe vi støtter helhjertet, sier Holmen.

Likevel er ikke storørretstammen reddet. Tiltakene monner ikke, mener de lokale ildsjelene, som også ser det som en stor ulempe at myndighetene ikke kan straffe Statkraft om de bryter selvpålagte restriksjoner.

Føler seg lurt

 Når Haukelidsæter skal slappe av, drar han ut med fluestang. Da han en høstdag i 2009 kom til Tokkeåi, opplevde han alt annet enn rekreasjon. Det som møtte ham, var et tørrlagt elveleie. Lio kraftstasjon var stanset. Han traff også en sint grunneier. Sammen begynte de å skrive kritiske leserinnlegg i Vest-Telemark blad. Kort tid etter inviterte Statkraft dem til et møte.

Ifølge Haukelidsæter skal Statkraft-representanten i en pause ha bedt dem slutte å skrive kritisk i mediene, og heller innlede et samarbeid, blant annet om under­søkelser av ferskvannsbiologien i storørretens leve- og gyteområder.

– Vi ble lurt. Jeg tror vi hadde vunnet mer på å fortsette dialogen i mediene, da kunne andre lettere ha fulgt med på prosessen, sier Haukelidsæter ti år senere.

– Vi har aldri bedt noen om å slutte å skrive innlegg i mediene, men vi inviterte til et dialogmøte for å finne konstruktive måter å samarbeide på. Det burde være mulig å ha en god dialog selv om det er uenighet, og det mener vi at vi har med de aller fleste interessentene, sier Marianne Holmen i Statkraft.

Haukelidsæter og de andre ildsjelene hadde et krav: Ferskvannsbiolog Morten Kraabøl skulle være med i forskergruppen som skulle undersøke fiskebiologien i Tokkeåi.

– Det var det lureste vi har gjort. Vi stoler på Morten Kraabøl. Slike undersøkelser må ut på anbud, men det ender ofte opp med lojale forskere som gjennomfører oppdraget uten å stille nødvendige kritiske spørsmål, sier Haukelidsæter.

Morten Kraabøl har doktorgrad og 30 års arbeidserfaring med ørret i regulerte vassdrag. Han er en av dem som har forsket mest på storvokste ørretbestander her i landet. Oppdraget i Tokkeåi skulle bli mer krevende enn han hadde forestilt seg.

Den vanskelige fossen

4,8 kilometer opp i Tokkeåi ligger Helvetesfossen, som skiller Tokkeåis øvre og nedre deler. Haukelidsæter og hans allierte mente at storørreten tidligere hadde benyttet de åtte kilometerne ovenfor fossen som et viktig gyte- og oppvekstområde, og at Statkraft under utbyggingen av Lio kraftstasjon måtte ha gjort inngrep som førte til at fossen ble umulig å forsere.

De etterlyste dokumentasjon fra Statkraft på hvilke inngrep som ble gjort. Først var svaret at dokumentasjonen var vanskelig å finne, senere at den ikke fantes.

Etter hvert fant de lokale selv bilder som de mente kunne dokumentere at fossefallet var blitt høyere etter at utløpet fra Lio kraftverk ble ført ut i Helveteshylen nedenfor fossen.

De viste bildene til Morten Kraabøl, som den gang arbeidet som forsker i NINA og var prosjektleder for det Statkraft-finansierte prosjektet som skulle undersøke ferskvannsbiologien i Tokkeåi.

Undersøkelsene skulle munne ut i konkrete forslag til tiltak for å sikre storørretbestandens levedyktighet. Kraabøl mente at en slik reduksjon i gytearealet førte til at storørretbestanden ble vesentlig redusert, og han ønsket derfor å utrede problemstillingen.

Han mente dessuten at det bratte og ugjestmilde elvemiljøet ovenfor Helvetesfossen sannsynligvis hadde formet den unike kroppsstørrelsen til storørreten, mens den nedenfor fossen lettere blir genetisk blandet med vanlig ørret. Dette mente han var viktig å ta med i sluttrapporten for arbeidet, NINA-rapport 1050.

I diskusjoner som oppsto i siste fase av prosjektet, presiserte Statkraft at forskernes oppdrag var geografisk avgrenset til området nedenfor fossen, at de ikke hadde grunnlag for å tro at storørreten hadde kommet seg forbi fossen før kraftutbyggingen, og at forholdene oppstrøms fossen derfor var irrelevante.

Kraabøl var helt uenig i at mandatet hadde en slik avgrensning, ettersom det var spesifisert til å gjelde elven Tokkeåi.

Marianne Holmen i Statkraft bekrefter at det har vært uenighet. Utover det ønsker ikke Statkraft å kommentere enkeltoppdrag i mediene.

– Vi engasjerer en rekke forskningsmiljøer, institutter og universiteter for å få et bredt og godt grunnlag for hvordan vi på best mulig måte kan avveie ulike interesser i vassdrag vi regulerer, sier Holmen.

Forskningssjef Jon Museth i NINA, som var Morten Kraabøls sjef den gangen, mener Statkraft var tydelig på sine ønsker om hva som skulle inkluderes i undersøkelsen.

– Det er ikke uvanlig at oppdragsgiveren har noen interesser. Det må man tåle som oppdragsforsker, sier Museth, og legger til at Statkraft ga tydelig uttrykk for at de ikke var fornøyde med gjennomføringen av dette prosjektet. Han mener at det nå er åpenbart at strekningen oppstrøms Helvetesfossen burde vært inkludert i undersøkelsene.

– Det ligger mye makt i å definere mandatet. Her var det så sterke interessemotsetninger at det burde vært gjort en bedre jobb for å definere og forankre mandatet for prosjektet, sier Museth.

Konkluderte mot egen overbevisning

 Ferskvannsbiolog Morten Kraabøl beskriver innspurten på arbeidet med NINA-rapport 1050 som en vanskelig tid der han ble utsatt for sterkt press fra flere hold. I sluttfasen ble det også uenighet mellom Kraabøl og de andre forfatterne av rapporten om hvilke tiltak de skulle foreslå, og prioriteringen av tiltakene. Foruten Kraabøl bidro andre forskere fra NINA, Høgskolen i Sørøst-Norge og Universitetet i Oslo.

Jon Museth forteller at det var et poeng at flere fagmiljøer skulle bidra til rapporten.

«Det var nok en reell faglig uenighet blant forfatterne, og kanskje fikk de ikke nok tid til å diskutere konklusjonen. Jeg var litt hard på at de måtte prøve å bli enige, men jeg ser i ettertid at jeg skulle tatt uenigheten mer på alvor.» Forskningssjef Jon Museth i NINA

– Det var nok en reell faglig uenighet blant forfatterne, og kanskje fikk de ikke nok tid til å diskutere konklusjonen. Jeg var litt hard på at de måtte prøve å bli enige, men jeg ser i ettertid at jeg skulle tatt uenigheten mer på alvor, sier Museth.

I rapporten står det ingenting om uenigheten, til tross for at Kraabøl ønsket at uenigheten mellom forskerne ble omtalt i sluttrapporten. Kraabøl har i ettertid skrevet en personlig kronikk om rapporten på nettsiden Bandakkanalen.no, som både Statkraft, Bandak fiskelag og Tokke kommune er involvert i. Der skrev han at han til slutt måtte gi etter for et kompromiss, noe som ga ham et betydelig ubehag med tanke på faglig integritet. Kraabøl har i ettertid kalt tiltakene som ble foreslått i rapporten, for en uansvarlig tilnærming.

– Jeg går god for tiltakene slik de ble foreslått og gjennomført. De er i henhold til moderne miljødesign i regulerte vassdrag, men de er ikke tilstrekkelige for å løfte bestanden opp til et levedyktig nivå, utdyper han, og viser til at storørretbestanden fortsatt har en negativ utvikling.

Kraabøl mente at rapporten, som han selv var hovedforfatter for, også burde foreslå fisketrapp forbi Helvetesfossen og slipp av en nøye vurdert minstevannføring både ovenfor og nedenfor. Slike tiltak er også helt vanlig innenfor miljødesign-prinsippene. Det ville bety noe mindre vann i hovedkraftverket Tokke 1.

Vil melde Statkraft inn for Riksrevisjonen

Bjørn Olav Haukelisæter mener de frivillige i Tokke som lette etter dokumentasjon på at Statkraft hadde endret høyden på fossen, har brukt flere tusen timer på dette. Etter hvert fant de flere bilder som viste hvordan området så ut før reguleringen. Etter at disse bildene ble lagt frem på NVEs befaring i juni 2017, fant også Statkraft gamle tegninger som dokumenterte dette. Haukelidsæter mener at Statkraft bevisst har holdt tilbake denne informasjonen.

«Du reiser ikke bare ned i elven med hakke og spade for å lage et kraftverk uten at det er prosjektert. Vi var overbevist om at dette var så viktig dokumentasjon at Statkraft hadde tatt vare på den.»

– Vi hadde etterspurt denne dokumentasjonen siden 2011. Du reiser ikke bare ned i elven med hakke og spade for å lage et kraftverk uten at det er prosjektert. Vi var overbevist om at dette var så viktig dokumentasjon at Statkraft hadde tatt vare på den, sier Haukelidsæter.

Statkraft forklarer at de gjerne skulle ha funnet de gamle tegningene tidligere.

– Vi snakker om 60 år gamle tegninger og bilder som vi fant først høsten 2017. Dette beklager vi. Etter dette fant vi i Riksarkivet rapporter fra de fiskerisakkyndige skrevet på 1950- og 60-tallet, som beskriver forholdene i Bandak og Tokkeåi. Det har aldri vært vår hensikt å holde noe tilbake, og vi skulle gjerne kjent til disse dokumentene tidligere. Basert på dokumentene fra de fiskerisakkyndige og ny kunnskap, mener vi fortsatt at elvestrekningen nedenfor Helvetesfossen er viktigst for storørreten, sier Marianne Holmen i Statkraft.

Bjørn Olav Haukelidsæter sier han er sliten etter det han opplever som en ti år lang kamp mot Statkraft. Han vurderer nå å melde Statkraft inn for Riksrevisjonen. En av Riksrevisjonens oppgaver er å undersøke om staten ivaretar sine eierinteresser i selskaper i tråd med det Stortinget har bestemt. Stortingets mål med statens eierskap i Statkraft er å bidra til en lønnsom og ansvarlig forvaltning av norske naturressurser. Stortingets energimelding legger opp til fortsatt høy produksjon i de gamle vannkraftverkene.

– Stortinget har gitt Statkraft en rett og en plikt til å utnytte energiressursene i Tokke-Vinje-reguleringen effektivt og til beste for samfunnet. Samtidig tar vi i bruk ny kunnskap for å bedre miljøforholdene, kommenterer Marianne Holmen i Statkraft.

-> Inspirerte til spenningsroman. Da forfatter Hogne Hongset fikk høre historien om storørreten og vilkårsrevisjonen i Tokke-Vinje-vassdraget, ble han inspirert til å skrive spenningsromanen «Vindbaroner». I løpet av arbeidet med boken dukket også vindkraft-saken opp som har gitt boken navn.