Eg leitar fram gamle bilete. Fotografi på papir frå midten av 1980-talet. Ser smilande eldre menneske, med eller utan tenner.
Ivar, som me kalla «hirren», fordi det var omtrent det einaste han sa. Arne, som i gode periodar kunne drive kiosken. I andre periodar, der ein justerte medisinen hans, hadde han nok med berre å takle skjelvingar og forvirring.
Kunstnaren Tulli, med nøkkelen rundt halsen og fargerike klede. Ho hadde sitt eige vesle hus midt på tunet. Det var fylt opp med ulike prosjekt. Rastlause Bjarne som nesten aldri sa noko, berre hasta fram og attende. Liten og tynn som ein 10-åring.
Sindige Johan med dei intense brune augo, som det vart sagt kunne vere både sint og farleg. Eg tykte han var ein gamal mann den gongen, men ser no at han ikkje hadde eitt grått hår. Han var nok langt yngre enn mine no 54 år.
Nikolai med dei altfor store skoa. Han som ein dag skolv som eit ospelauv, fordi han hadde røyster i hovudet som fortalde han at den eine ferievikaren ville drepe han. Eg kunne ikkje anna enn å roe han, og forklare at desse røystene skulle han berre ignorere, rett og slett drite i. Dei prøvde berre å gjere han utrygg. Han måtte stole på meg.
Steinar som smiler så breitt at tannstubbane grin mot ein, og augo forsvinn i små sprekker. Han var den første eg dusja då eg som 19-åring kom på jobb. Medan dei mannlege pleiarane stod i døra og flirte. Den gongen tok eg oppgåva utan å kommentere. No i dag hadde eg nok bede om meir respekt for pasientane, og at dei skulle lukke døra til dusjen.
Eg hugsar den unge guten, odelsguten, nokre år eldre enn meg sjølv, stiv i kroppen, som gjekk med raske steg over alt. Fann liksom ikkje roa. Somme sa at han ikkje hadde fått oksygen under fødselen. Når eg skriv dette no, slår tanken meg om at han i dag ville kanskje fått ein bokstav-diagnose. Han hadde fått mykje av dei same faktene som prega dei fleste pasientane. Røyking av sneipar hadde farga fingertuppane gulbrune. Dei samla på restane, opna dei og «badla» nye sigarettar av det som før var sneipar.
På Harastølen og nede i bygda var det ingen som reagerte på dei. På heimekampane til Sogndal var dei vande med å sjå Harastølen-bussen parkere. Då kunne det vere stirring frå folk som venta seg skumle karar. Dei vart nok skuffa. Det som velta ut av bussen var eldre menneske, slike som kunne ha blitt bygdeoriginalar om dei hadde blitt buande i bygda dei vaks opp i.
Så kom HVPU-reforma; forkortinga for Helsevernet for psykisk utviklingshemma. Ansvaret vart flytta frå fylkeskommunen til kommunane. Bak tilbakeføringa til lokalmiljøa låg tanken om likeverd: Alle menneske skal kunne ta del i dei same velferdsgoda og ha normale levekår. Store institusjonar vart lagde ned.
Folk skulle no flytte «heim» til kommunen der dei vart fødde. Ofte til familiar som ikkje ville vite av dei. Det var ikkje alle som fekk besøk dei fleire ti-åra dei hadde hatt heimen på Harastølen. No skulle dei bu som vanlege folk. Eg hugsar eit av argumenta: Dei skulle få gå på kino, posten og restaurant som andre folk. Etter 30-40 år på institusjon var det kanskje ikkje dét som stod øvst på prioriteringslista deira.
Harastølen-miljøet smuldra. Både dei som hadde jobben og dei som hadde heimen sin oppe i fjellsida var bekymra for framtida. Men ikkje alle.
«Det er no det sama da; om eg er galen her eller galen i bygdi», var svaret eg fekk av ein pasient då eg spurte han kva han tenkte om å flytte «heim».
Tilsette søkte seg vekk før nedleggingsdatoen. Ved nyttår 1990/1991 var det om lag 60 pasientar att.
Dei gret; både pasientar og pleiarar, då dei siste vart spreidde for alle vindar. 20 av dei var «heldige» og fekk flytta til psykiatrisk avdeling i Gaupne. Då hadde dei i alle høve dei kjende tilsette rundt seg. Mange døydde like etter nedlegginga. Merkeleg nok gjaldt det både pasientar og pleiarar.
I NOU (Noregs offentleg utgreiingar) 2001:22 «Fra bruker til borger» kjem det fram at fleire mål med reforma ikkje vart realisert. Dei som skulle bli ein del av samfunnet, opplevde å få ei meir isolert fritid, organisert av personalet. Omsorgspersonalet hadde, i over halvparten av dei undersøkte tilfella, for dårleg kjennskap og kunnskap om dei somatiske lidingane til brukarane.