Energisk ildsjel

– Dette er steinen min, sier Mina.

Stein er ordet. Tankene går til steinen som Sterkenils løftet. Men i motsetning til seljordingen, vil Mina at steinen skal ligge i fred slik at hun kan roe tankene sine. Hun trenger det, etter en arbeidsdag på krisesenteret for kvinner. En arbeidsdag som ifølge Mina aldri blir slik hun planlegger.

– Jeg veit ikke hvordan dagen blir før jeg har kommet meg på jobben. Det er det som er så flott med jobben. Jeg er ikke akkurat noen A4-jente, skjønner du. Til det har jeg altfor sprø foreldre, ler hun.

Det forklarer kanskje litt hvorfor hun allerede som sekstenåring reiste til England. Som så mange andre unge, måtte hun komme seg vekk. Få luft under vingene som hun sier. Nå, tjue år senere, ser Mina at det var galskap, men helt nødvendig for dannelsen av Mina Oda Andrea Brevik.

I Englands universitetsby, Oxford, ble det jobbing på barnehjem, og kjæreste som senere ble hennes første mann. Deretter lå Londons teaterverden for Minas føtter. Etter noen år fikk hun permisjon for å utdanne seg til maskør – i Odense i Danmark. Der traff hun Nikolaj. Han skal senere bli hennes barns pappa og andre mann. Så tilbake i London for noen år. Hun har alltid latt tilfeldighetene få bestemme og forklarer det med kaosteorien: Kanskje det var en sommerfugl som satte seg på ei jente i Bombay som fikk Mina til å hoppe av teaterkarusellen.
– Det gir meg mye mer og vite at det en gjør betyr noe for folk, fremfor å trøste bortskjemte skuespillere, er Minas kommentar.

Folk haster. Noen tusler forbi oss der vi sitter, synlige, i gågata på Cirka.

Intervjuet med Mina startet på Cirka. Hun drikker grønn te servert i glass med en teklype oppi. Det gulgrønne tevannet speiler årstida.

På vei hit, møtte krisesenterlederen tre kvinner som hun ikke kunne hilse på. Et hei, som bekrefter at du kjenner Mina, kan bety at du har vært beboer på senteret. Ennå er det slik at de aller fleste har en lei tendens til stigmatisering.

Hun er derfor sjelden på byen. Til det kjenner hun for mange skjebner som det er vanskelig å møte i det uprofesjonelle, offentlige rommet.
– De som kommer til oss er kvinner fra alle samfunnslag.
Jo, men statistikken viser at kvinner med lav utdannelse er mer utsatt for vold enn andre og at de er overrepresentert på krisesentra.
– Problemet med all generalisering, som den, er at den sier ingenting om hvem de enkelte kvinnene er.
Høyere utdanning? Hvor mange kvinner har ikke måttet heller ønsket å prioritere barn og familie på bekostning av utdanning? Når så barna blir selvhjulpne byr anledning seg til å ta utdanning. Av og til fører det til frustrasjon hos mannen. Han mister kanskje den økonomiske kontrollen og dermed makta over kona.

En snau uke senere fortsetter jeg intervjuet med Mina. Jeg har bedt om at vi kan gjøre det der hjertet hennes har det best. Håpet er at jeg der kan fange henne i et fragment av et sekund. Og siden dette ikke er noe hjemme hos-intervju, tar hun meg med opp noen kliv fra hjemmet hennes i Saggrenda, til hennes stein.

Malamuten er med, det er hennes ordløse samtalepartner.

Øverst oppe i Bergmannsveien, der bor hun sammen med mann og unger, foreldre og besteforeldre – og malamuten. Hit kom hun i 1981. Fra Voss, på mammas og pappas flyttelass. Det er et idyllisk sted.

– Det er tilfeldig. Nå passer det å bo her. Vi har blitt her lengre enn vi trodde, men det er bare ok.

Jeg drar samtalen inn på jobben hennes som leder for Krisesenteret for kvinner for å flytte oppmerksomheten vekk fra kamera. Hun hater å bli fotografert. Så mye at hun vurderte å si nei til å bli portrettert.
– Jeg synes det er forferdelig.
Jeg skjønner henne, men fordi hun er så flott, skjønner jeg henne likevel ikke.

Det er ikke noe Mina heller vil enn å snakke om jobben. Ikke jobben hun utfører, men den jobben som blir utført av alle som jobber på krisesenteret. Hun har definert et klart mål ved å la seg bli intervjuet og bli avfotografert. Hun vil at det skal bli litt lettere for kvinner som blir misbrukt, slått fysisk eller psykisk å ta en telefon til senteret. Klarer hun det, er hun fornøyd. Selv synes ikke Mina hun er så viktig at hun er verd et portrettintervju.

Veldig få, om noen, er i kraft av seg selv viktig nok til å bli portrettert. Men Minas historie og den jobben hun gjør i krisesenteret rettferdiggjør i høyeste grad dette intervjuet.

Krisesentrene har utviklet seg fra å være et dugnadsdrevet hus for kvinner som ble banket av mannfolk, til å bli profesjonelle sentre med heltidsansatte fagfolk.

Men ingen ting står stille. Beboerne på senteret har endret seg. Nå må krisesentrene håndtere, foruten hissige ektemenn, også proffe bakmenn som selger kvinner med likegyldig holdning til kvinner og barn.

 Jeg kan se ei tåre prøve å snike seg ut, men et par blunk fordeler den utover og Mina ser uberørt ut. Men jeg ser at samtalen berører henne.
Vi snakker om hvordan det er å arbeide med kvinner og barn som blir slått og noen ganger truet på livet.

 Selve krisesentertanken har sitt opphav i England i første halvdel av 1970-årene. Det ligger i historiekortene at det var et av resultatene av kvinnefrigjøringen.

På et internasjonalt kvinnemøte i Brüssel i andre halvdel av 1970-tallet sto kvinner opp og fortalte om vedvarende vold fra menn. På dette tribunalet satt det noen norske kvinner. Dermed var kimen til krisesentre lagt også her på berget. Vold mot kvinner ble en politiske parole.
Etter årtier med politisk kamp har krisesenterbevegelsen nå fått økonomiske garantier av justisministeren.
Neste år skal midlene riktignok fordeles til kommunen gjennom de såkalte generelle rammetilskuddene. Da blir det opp til kommunestyrene og vedta budsjettene.
Mina er spent på hva det vil si for kvinnene i Kongsberg, Notodden, Flesberg, Rollag, Nore og Uvdal og Eiker. Det er kommuner som ikke har krisesenter selv, men som har valgt å kjøpe tjenesten av Kongsberg kommune. Vil politikere saldere budsjettet med å kutte i bevilgningen til senteret?
Mina er bare litt bekymret.
– Det er en helt annet forståelse for betydningen av krisesenter nå enn for noen få år siden. Det merker vi tydelig i møtet med hjelpeapparatet. Det er fortsatt en lang vei å gå før fordommene er borte. Vi har også en jobb å gjøre i så måte. Vi må bli flinkere til fortelle om vold i nære relasjoner. Om hvordan de oppstår og bekjempes.

Mina forteller om de nye kvinnene som kommer til senteret. Kvinner og barn som er offer for trafficking. Om kvinner som blir voldtatt hver dag og som har mistet all selvrespekt. Om kvinner som sletter hele seg ved å ta total ny identitet for å være trygg. Likevel er de ikke trygge. Mannen og mannens familie har flere hundre som er på utkikk etter kvinnen – over alt.

Mina forteller om en kvinne som må ta det tunge valget og reise hjem, sannsynligvis til en død. Mafiaen har fått tak i henne på telefon og gitt klar beskjed om at enten kommer du, eller så dreper vi hele familien din. Vi begynner med ungene dine.
– Jeg kan på en måte skjønne valget deres, sier Mina.
– Hva ville du gjort dersom du hadde valget, familien, barn og besteforeldre – eller deg? Spør Mina.
Jeg blir svar skyldig.

– Da er de norske mennene noe helt annet, selv om de også kan være tøffe nok å ha med å gjøre. For dem dreier det seg om kontroll, noen ganger om en sykelig kontrolltrang. Ikke som menneskehandlere, der det bare er snakk om ren profitt.

Overfor kvinnene som blir slått i et ekteskap er jobben min å få de til å ta nye valg, bryte med det gamle mønsteret. Men det er en utrygg affære, derfor må tanken få tid til å modnes før de klarer å ta beslutning. Men den kommer, sier hun.
– Jeg tenker på det paradoksale. At en mishandlet kvinne ofte finner seg en ny overgriper…
– Det er fordi de ikke har klart å bryte mønsteret, sier Mina.
Det kan jeg skjønne. Jeg òg velger det jeg kjenner, selv om det kanskje ikke er det lureste jeg gjør.

Hvordan kan smilet ditt være så varmt, når du møter så mye faenskap hver dag?

– Jeg kan bli ordentlig forbanna, bekrefter hun.
Øynene har aldri vært så smale under hele intervjuet. Mina retter seg opp, setter øya i meg. Bøyer seg over bordet, fortsatt står øynene i meg på en slik måte at jeg vrir meg litt. Hun bøyer seg bakover, så framover igjen, denne gangen ser hun over mot DnB Nors lokaler.
– Når jeg går forbi et hus som har en feilfri fasade og jeg veit at bak veggene har kvinnen og ungene det helt for jævlig, da kjenner jeg at jeg blir sinna.
– Eller når jeg av og til er ute på et arrangement og jeg møter mishandleren i fin dress med et perfekt smil. Da kan jeg bli forbanna.
Men jeg har ikke råd til å bli sint, det hjelper ingen ting, sier Mina.
Hun sier det på en slik stille og behersket måte at det får min forbannelse over urettferdigheten til å virke fullstendig patetisk.
– Jeg må ta tak i det jeg kan gjøre noe med, for på den måten få til en endring og den går ikke gjennom forbannelse.
Det er et ekko fra Mandala og Gandhi i hennes konklusjon.
– Jeg prøver å tenke på alle de gangene det har gått bra. Om kvinner som vi har hatt boende hos oss i kortere eller lengre tid og som nå jobber som sjukepleiere, selgere og i alle andre slags yrker.
Det gir meg nok energi til at jeg klarer de gangene det ikke går så bra.
Som den gangen vi tok farvel med ei fantastisk flott kvinne som valgte å reise hjem – til det hun så på som den sikre død.

Det går en stund. Jeg lar Mina få bestemme når neste ord skal komme.

– Da, den gangen, da gråt jeg ordentlig. Det gjorde vi alle på senteret. Etterpå var jeg først skikkelig sinna, deretter bare tom.

Det verste er likevel når vi ikke kan hjelpe barn.

Jeg vet ikke om jeg vil åpne den døra. Mina sitter lenge uten å si noe.

– Vi har barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep og fysisk vold. Når disse barna går rundt og spør alle oss som jobber på senteret: Hvis jeg skal til pappa, hvem skal passe på meg da? Da kan vi ikke annet gjøre enn å overlate barnet til mishandleren.

I slike stunder må jeg gå en tur med hunden min og prate litt med henne. Så kan jeg ta fatt på arbeidet med å få til en forandring.

Mina forteller at hun gir mye av seg selv, for at andre skal gi det samme tilbake. Denne gangen til en tekst i ei lokalavis slik at det skal være en enklere vei til telefonen.

– Skal jeg kunne få noe ut av kvinnene som kommer til oss, må jeg kunne gi noe av meg selv tilbake, forklarer Mina meg og slår ut med armene.
Det er hjerterom i det favntaket, tenker jeg og studerer hennes totalt avvæpnede væremåte. En kan rett og slett ikke bli sint på henne, tenker jeg – bare glad for at hun finnes.
– Jeg er ikke redd for å vise hvem jeg er, på godt og vondt. Det er kanskje derfor jeg blir kalt; hu røra Mina, fordi folk ser på kaoset mitt.
Jeg tror nok at mamma og pappa har vært med på gi meg den tryggheten at vi alle har en verdi overfor hverandre. Jeg tror det har gitt meg tryggheten i å se at verdiene ikke ligger i det forgjengelige, men hos menneskene.

Nå tar hun psykotraumatologutdanning i Stockholm. Uten at det ser ut til bekymre tobarnsmammaen, kona, malamutprateren og den MS-rammede energibunten.

– Utdanningen passer perfekt til jobben på et krisesenter, sier Mina.

Vil Kongsberg være så heldige at de får beholde Mina etter endt utdanning, spør jeg.

– Umulig å si, sier tilfeldighetens apostel.
Det kommer kanskje an på en sommerfugl i Amazonas.