– Jeg skal bli fotballspiller når jeg blir stor, sier den barbeinte guttungen.

Han trikser med en liten ball på den brune, nedtråkka banen i Jamestown i Accra. Guttegjengen i den ghanesiske hovedstaden spiller fotball dagen lang. Noen har på seg landslagsdrakten til Ghana, mens andre har Chelsea-drakten. De har alle en drøm om å bli en av stjernene på det ghanesiske landslaget – om å komme til Europa og om å forsørge familiene sine. Det er i denne delen av Accra at flere av stjernene på landslaget som imponerte under VM i Tyskland er født og oppvokst.

Noen måneder senere: En annen gjeng med afrikanske gutter har påbegynt den lange reisen mange av guttene på jordbanen i Accra drømmer om. Laget til fotballakademiet Diambars fra Senegal møter Kurland Coop på Ekebergsletta i Oslo, Norge. Spissen Pape Mowba Didum Sow dribler norske forsvarere og legger ballen i mål. Han er 14 år og på Norway Cup.

Helt greit å kjøpe folk

I fotball er det fortsatt lovlig å kjøpe og selge mennesker. Hvert år reiser tusenvis av håpefulle skolegutter fra fattige land i Latin-Amerika og Afrika til Europa. De fleste av disse spillerne får aldri noen kontrakt med europeiske fotballklubber. Samtidig tjener de europeiske klubbene store penger på å videreselge afrikanske spillere som de opprettet kontakt med da guttene var svært unge.

Håpefulle fotballspillende gutter står i kø for å gi slipp på friheten. De overlater framtida si til europeiske klubber. Det er ikke uvanlig at guttenes familier blir lokket med eventyrlig rikdom og lures til å betale store summer til agenter som hevder at de kan hjelpe guttene til et liv i overflod i Europa.

«Dette er vår tids utgave av slavehandelen,» sier den tidligere kamerunske landslagsspilleren Jean-Claude Mbvoumin til avisa International Herald Tribune. I Frankrike finnes det trolig over 7000 ungdommer under 18 år som oppholder seg i landet ulovlig, etter at de ble overlatt til seg selv av agentene som fikk dem til Europa. Mbvoumin har de siste seks årene drevet et frivillig senter nord for Paris, og bare i sitt område kjenner han til minst 600 ungdommer som ikke har nådd opp i konkurransen.

For de mest uheldige fotballmigrantene kan drømmereisen til Europa bli et mareritt. Det er kort vei til å ende opp som ulovlig innvandrer i en europeisk storby – uten penger eller mulighet for å kunne komme seg hjem igjen.

Silje Johannessen i den norske spillerorganisasjonen Niso har hatt flere saker der de har hjulpet afrikanske spillere i Norge.

– Det er utrolig mange problemstillinger som reiser seg ved måten unge spillere hentes på. Det største problemet er for de som ikke lykkes. De fleste av dem returnerer. Med de forventningene som blir stilt til deg oppleves det som et nederlag, sier Johannessen.

En gullgruve av talent

Ghana ble tidligere kalt Gullkysten på grunn av de enorme gullforekomstene i regionen. I dag er det fotballspillere som er landets gull. Også de er en ressurs som forsvinner ut av landet. Årets VM-deltakelse har gjort ghanesiske spillere til hete salgsobjekter.

For å få overgangsmarkedet inn i mer ordnede former, har det internasjonale fotballforbundet Fifa innført godkjenning av agenter som skal drive kjøp og salg av spillere. I Ghana finnes i dag tre Fifa-godkjente agenter.

Joseph Epton i Topsport Group i Ghana er ikke en av dem. Han prøver, som mange andre, å gjøre fotball til levebrød som talentspeider. I realiteten arbeider talentspeiderne ofte på samme måte som agentene, men de kan ikke være involvert i selve salget. Deres virksomhet reguleres ikke av Fifas regler.

– Verken jeg eller Topsport Group er med i dette for å utnytte spillerne eller for å ødelegge det spillet som vi elsker så høyt. Vårt mål er på en uselvisk måte å hjelpe med å legge til rette for verdens fotballarena, sier Joseph Epton.

Han sier at han daglig må fortelle guttene at det kun er de aller beste som har en liten sjanse til å oppnå suksess.

Utenfor den danske ambassaden i Accra står fotballaget Frankfurt Babies en junidag i 2006. De kommer fra fotballskolen The Frankfurt Football Academy og venter på å få visum før de kan reise til Dana Cup i Danmark. Her blir barn ned i åtteårsalderen plukket opp.

– De som søker får en ukes treningsopphold der de må overbevise om at de fortjener å starte på skolen. Vi har plass til 25 spillere på hvert årskull, forteller Mumin Kadiri.

Lagene fra Kadiris skole har gode resultater å vise til. De har blant annet hatt flere lag som har vunnet sine klasser under Norway Cup og Dana Cup.

– Under turneringer som Norway Cup har vi mulighet til å gi våre spillere den internasjonale kamptreningen som er med på å utvikle dem til bedre fotballspillere, sier Mumin Kadiri, som i dag er hovedtrener på skolen.

Han legger ikke skjul på at drømmen er at noen av disse guttene skal kunne leve av å være fotballspillere en gang i framtida.

– Vi gir dem opplæring og erfaring. Det er viktig at de er klar over hvilke krav som stilles hvis de en dag får lyst til å prøve seg i Europa, sier Kadiri.

Tvilsomme avtaler

I den andre enden av de gode høyrebeinas reiserute finner vi Brann fotballklubb. I desember i fjor ønsket det norske laget å hente tre 17 år gamle gambiere til Norge som studenter ved en folkehøyskole. Alt er ordnet, men så setter Utlendingsdirektoratet foten ned. De mener hovedformålet med oppholdet ikke er undervisning. Gambierne får avslag på søknaden om oppholdstillatelse. De kom likevel til Norge – på turistvisum.

På tross av 18-årsgrensen for spilletillatelse mener Brann å ha sikret seg opsjon på spillerne.

– Det er opp til oss om vi ønsker dem. Vi har en avtale med spillernes klubber om at når de blir 18 år, så har vi en opsjon, sier sportslig leder i klubben, Per-Ove Ludvigsen.

Silje Johannessen i Niso er svært skeptisk til Branns opsjonsavtale.

– Ingen klubb kan sikre seg en spiller før han er 18 år. Det er ikke mulig å unngå regelverket med private avtaler, sier forbundslederen.

Johannessen har inntrykk av at det har vært langt lettere å hente unge afrikanske spillere til Norge enn til enkelte andre europeiske land. I England er håndhevingen av regelverket langt strengere. Derfor har engelske klubber hatt samarbeidsavtaler med belgiske klubber som har tatt seg av spillerne til de fyller 18. Praksisen har blitt møtt med massiv kritikk.

Ludvigsen sier at intensjonen med å hente unge afrikanske spillere ikke primært er å tjene penger på videresalg, men å få gode spillere til Brann.

– Vi har alltid et håp om at både lokale spillere og utenlandske skal slå til, men vi henter ikke inn afrikanske spillere fordi de gir større muligheter for videresalg. Det blir i så fall en bonus, sier Ludvigsen.

Han påpeker at spillerne blir fulgt opp i sitt hjemland, og at de under hele prosessen har vært i dialog med foreldrene.

– Vi legger heller ikke noe på press på dem.

Slappe regler i Norge

Johannessen peker på at en ung afrikaner som kommer til Europa opplever situasjonen som uoversiktlig. Det er store penger involvert, og i kulissene opererer både ulike klubber og agenter.

En regel om at norske klubber bare kan ha to spillere som er fra utenfor EU-området på banen samtidig, kan i seg selv virke diskriminerende. Johannessen har opplevd tilfeller der norske klubber har brukt EU-regelen som pressmiddel for å avslutte kontrakten med spillere som ikke slår gjennom.

Fotballspilleres rettigheter er omstridte. Få andre arbeidstakere gir like mye slipp på sin egen frihet som en fotballspiller. De tegner flere år lange kontrakter som binder dem til klubben.

– I fotball blir det brukt uttrykk som investering og kjøp og salg av spillere. Det er annerledes enn i resten av arbeidslivet. Klubben anser at de har rettighetene til spilleren. Det også er spesielt, sier Johannessen.

Det var vanskelig å ikke få med seg bråket omkring 18 år gamle John Obi Mikel i fjor. Han ble knyttet til Lyn da han var 17 år. Klubben fant et smutthull og brakte gutten til Norge som skoleelev ved Norsk Toppidrettsgymnas. På Lyn fikk han ungdomskontrakt.

Så begynner det store spillet: På 18-årsdagen undertegner han en proffkontrakt med Lyn. Uka etter skriver han under for Manchester United, mens storklubben Chelsea også er inne i bildet. Spilleren er under press fra flere kanter. Ved hans side står agenten John Shittu.

Ett år senere er pengene på vei inn på konto til Lyn. Klubben kan innkassere mellom 47 og 60 millioner kroner på Mikels overgang til Chelsea.

Mikel-saken har ikke skremt Lyn-ledelsen. «Lyn vil hente flere unge afrikanere,» sier avtroppende Lyn-direktør Morgan Andersen til Dagbladet. Mikels landsmann Chinedu «Edu» Obasi Ogbuke, som kom til klubben samtidig med Mikel, «kan bli ei gullgruve for oss», sa Andersen, som legger til at denne gullgruva er Lyns eiendom.

Få gjennom nåløyet

For de fleste går det mer stille for seg enn det gjorde for Mikel. Noen gjør lykke i Norge, andre forsvinner fort hjem til landet de kom fra eller prøver lykken et annet sted.

I juni 2006 møter Molde HamKam i et bunnoppgjør i den norske toppdivisjonen. For en person er det knyttet ekstra spenning til denne kampen. Senegaleseren Pape Paté Diouf har nettopp fått midlertidig spilletillatelse. De andre spissene er ute med karantene, og Diouf får noe uventet spille fra start. 20-åringen leverer glitrende spill og sikrer seier for Molde med to flotte mål.

Bak fortellingen om Diouf skjuler det seg også en mer ukjent og langt mindre glamorøs historie. Samtidig med Diouf kom også landsmannen Ibrahima Ngom til Molde. Begge fikk plass på Rauma folkehøyskole. Men mens Diouf har blitt en nøkkelspiller med fem mål etter fem kamper, ble Ngom løst fra klubben på forsommeren. Nå er han i Sevilla, Spania. Der prøver han lykken i en 2. divisjonsklubb.

– Det var naturligvis tøft for meg å ikke få kontrakt, men det er slik det er. Jeg skal jobbe hardt i håp om å få kontrakt et annet sted, sier Ngom.

Han har ikke gitt opp håpet om å komme til en norsk toppklubb.

I Molde sitter Diouf og er høyt oppe etter rosende kritikker. Han fikk nylig innvilget arbeidstillatelse.

– Jeg er glad for situasjonen slik den er nå, men jeg husker tilbake til skolefotballen i Senegal der bare to-tre fra hvert kull på 150 spillere fikk profesjonell kontrakt.

Han tenker også på kameraten som har fortsatt nomadetilværelsen i Sør-Europa.

– Det var hardt for ham når bare en av oss lyktes, men han kan lykkes et annet sted, sier Diouf.

Begge senegaleserne har fått erfare hvor viktig det er å ha en god agent, men de er lite villige til å fortelle om sine opplevelser med mellommenn.

Framtida er hemmelig

Tilbake på Ekebergsletta. På og utenfor banene er det idrettsglede, latter og spenning. Alle vet at agentene er her, men offisielt er de ikke til stede. Norway Cup er utstillingsvinduet, og agentene følger med på aktuelle objekter.

Pape Mowba Didum Sow kommer fra fotballakademiet Diambars fra Senegal, støttet av Frankrike og Inters spiller Patrick Vieira. Pape er også navnebroren til Molde-spissen som gjorde det så bra på forsommeren. I en alder av 14 år er han allerede i søkelyset til europeiske klubber. Det er treneren som trekker i trådene. Pape selv vet ingenting om mulighetene han kanskje vil få.

– Helst vil jeg spille i Barcelona eller Real Madrid der Ronaldo og Ronaldinho er, men da må jeg jobbe bra på skolen og respektere andre mennesker. Bare da kan jeg klare det, sier senegaleseren.

Han har håp i blikket.

SPILLERHANDEL:

· Storklubber som Barcelona, Chelsea og Manchester United jakter på spillere helt ned i sjuårsalderen.

· Flere nye internasjonale regler forsterker utviklingen. Det blir stilt krav til egenproduksjon av spillere, og derfor er det gunstig å knytte talentene til seg tidlig.

· Stadig flere klubber oppretter egne akademier for å knytte barn til seg på et tidlig tidspunkt.

· I den norske tippeligaen var det i fjor 105 utenlandske spillere fra 34 nasjoner. 19 av dem var fra Afrika, 7 fra Latin-Amerika.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Ny Tid 08.03.2006 – i samarbeid med Lars Kristian Solem.